Legevind i seilene

16. JANUAR holdt helseminister Bent Høie sin femte sykehustale. Denne talen er statsrådens årlige løypemelding til spesialisthelsetjenesten og samler direktører og styrer fra alle de fire helseregionene på Rikshospitalet i Oslo. Ministeren oppnevner nye styrer i regionene og presenterer sine styringskrav på foretaksmøtene.

Årets tale var muligens inspirert av den nylig avholdte julehøytiden, for den hadde en form for treenighet over seg: «Pasientene. De ansatte. Teknologi. Samhandling og samspillet mellom disse er nøkkelen til en bærekraftig helsetjeneste. Det vil jeg snakke om i årets sykehustale».

BENT HØIE er pasientens helseminister. Under sykehustalen 2018 hadde statsråden, hans rådgiverkorps og taleskrivere, tydeligvis funnet ut at helsearbeiderne skulle takkes i år. Det får Høie bare sånn passe bra til.

Det er egentlig litt rart – all den tid Høyre-nestlederen både er en sympatisk, blid og imøtekommende person. Det er sånn at man kan mistenke at Høie opp gjennom årene har møtt på for mange pasienter og pårørende med negative opplevelser av helsevesenet – og støtt på for mange arrogante leger – til at han fullt og helt kan gi helsepersonell den takken jeg mistenker at mange ønsker seg.

DEN norske helsetjenesten opplever en krise på to nivåer: Kommunene sliter med en rekrutteringssvikt til mange fastlegestillinger, og sykehusene har vært ridd av tillitskrise mellom ansatte og ledere etter legestreiken høsten 2016.

Det følger av rollen til en regjering å la partene i arbeidslivet ordne opp seg imellom når konflikter oppstår. Men Høie og regjeringen kunne ha valgt en langt mer offensiv tilnærming til de krisene som helsepersonell opplever både i kommunene og ved sykehusene.

Passiviteten medførte blant annet at opposisjonen på Stortinget måtte pålegge regjeringen å evaluere hele fastlegeordningen.

DOMMEN i Arbeidsretten – som ga Akademikerne Helse medhold i striden mot arbeidsgiverforeningen Spekter – kan vise seg å være et vendepunkt for arbeidsklimaet i sykehusene. Den banet som kjent vei for at Spekter kastet kortene i striden om «rullerende arbeidsplaner» for noen uker siden.

Begge disse hendelsene kan på sikt gi ny giv og arbeidsglede for leger og annet helsepersonell i kommunene og sykehusene. Men denne utviklingen kan ikke tilskrives regjeringens arbeid på feltet. Dette skjer «på tross av» dens innsats.

LEGEFORENINGEN opplever vind i seilene om dagen. President Marit Hermansen og hennes stab valgte klokelig å feire seieren over Spekter bak lukkede dører. I offentligheten har legene manet til godt og konstruktivt samarbeid med arbeidsgiver – til beste for pasientene. Det er slik det sømmer seg for «vinneren» av en bitter strid.

Arbeidstakersiden i norsk helsetjeneste har kommet på offensiven de siste ukene. Det var – mildt sagt – ikke gitt for kort tid siden. Man kan likevel ikke ta det som noen selvfølge at 2018 blir et godt og fredfylt år mellom aktørene i Helse-Norge. Men med sykehuskonflikten som et tilbakelagt kapittel må alle parter nå ta et ansvar for å legge stridighetene bak seg: All energi må rettes mot kvaliteten på behandlingen.