Helsefloker

PROFESSOR Terje P. Hagen rundet nylig 60 år og ble hyllet med eget jubileumsseminar på SV-fakultetet ved Universitetet i Oslo. Festskriftet «Helsepolitikkens faglige premisser», med Jan C. Frich, Tor Iversen og Trond Tjerbo som redaktører, kom samtidig. Boka inneholder en samling med aktuelle og poengterte faglig-akademiske bidrag til den viktige, krevende og mangslungne debatten om norsk helsetjeneste.

Hagens betydning som premissleverandør for helsedebatten de siste tiår – med sitt utgangspunkt i grenselandet mellom statsvitenskap og økonomi – har vært betydelig. Utover å ha formet og utviklet faget innenfor en akademisk ramme, har Hagen også satt tydelige fotavtrykk i en større politisk, samfunnsmessig kontekst.

TERJE P. HAGEN gjorde seg spesielt bemerket som utvalgsleder for finansieringssystemet for spesialisthelsetjenesten (2002–2003), men kan også hevdes å ha spilt en bredere og mer «oppdragende» rolle – for økt profesjonalisering og ansvarliggjøring innen ledelse og styring av sykehusene.
Blant bidragene i boka finnes et interessant kapitel om «Sykehusets floker i møter med reformer». Forfatteren, UiO-professor Lars Erik Kjekshus, tar utgangspunkt i Charlotte Haug og Ole Bergs artikkel fra 1997 i Nytt Norsk Tidsskrift om helsetjenestens problemer definert som «floker».

FLOKER er problemer som er mer komplekse og vanskelige å løse. Floken har ingen enkel teknisk løsning, men kan ofte oppstå som en konsekvens av løsningene i seg selv. Og, som alle som har sittet med et garn eller fiskesnøre, vet: Du løser ikke floker ved å ta enkle grep, men ved å trekke i én og én tråd, for så å løse den forsiktig opp.

UiO-professor Kjekshus beskriver flokene innen tre områder der særlig forvaltningsreformer har gjort seg gjeldende: Organisering (pasientforløp, fagspesialisering, fragmentering), ledelse (flerfaglig profesjonsnøytral helhetlig ledelse) og arbeidsliv (arbeidsgiveransvar, arbeidstidsordninger og rekruttering).

ALLE disse tre områdene må kunne sies å ha aktive «floker» også i 2017. Den mest polariserte er innen arbeidsliv. Rikslønnsnemnda ga arbeidsgiverforeningen Spekter medhold i konflikten med Akademikerne Helse. Mens legene vant opinionen med sitt budskap om tillitskrise og «hard HR», kan arbeidsgiver langt på vei slå seg selv på brystet med å kunne ta hjem den juridiske seieren.

Så kan man spørre seg om hva man eventuelt oppnår med det? I verste fall kan en vanskelig situasjon bli enda verre. Foreløpig synes Legeforeningen å ha god oppslutning blant egne medlemmer. Muligens kan arbeidsgiver oppnå å få innført flere individuelle arbeidsplaner, men faren er at floken bare strammes til på et annet sted:
De ansattes velvilje for å øke innsatsen utover påregnelig arbeidstid, kan reduseres betraktelig. Felles for flokene, beskriver Kjekshus, er at de oppstår ved at sykehuset blir utsatt for inkonsistente mål. De blir bedt om å levere økonomiske resultater og holde budsjettene, drive faglig utvikling og levere ubegrenset service til pasientene – alt på samme tid.
EN NY forvaltningsreform er paradoksalt nok også svaret fra den sittende regjering. Det var i alle fall det Høyre/Frp-regjeringen gikk til valg på. Den legger frem sin alternative modell til de regionale helseforetakene (RHF-ene) i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 11. mai.
Høringsfristen gikk nylig ut, og de aller fleste høringsinstansene advarer imot det som var oppdraget til Kvinnsland-utvalget – nemlig å komme opp med en reform hvor RHF-ene ble fjernet. De færreste tenker nok at RHF-ene er «helsehimmelen på jord».
Trolig er det snarere slik at de ulike aktørene sitter rundt i landet med sine garn og fiskesnører, fiklende med løse tråder de snart håper å få løsnet. De er reformtrøtte. Det holder med floker, nå, de trenger ikke nye.