For fjerde gang

HELSEMINISTER Bent Høie (H) holdt tirsdag sin fjerde sykehustale. I januar 2014, under den første talen, ble visjonen om «pasientens helsetjeneste» presentert. I 2015 var den nasjonale helse- og sykehusplanen den store nyheten, i tillegg til Høies scenarioer for akuttkirurgien ved de mindre sykehusene.
Ved talen i 2016 sto «gjennomføring» i fokus – året etter at regjeringen hadde levert fem stortingsmeldinger (folkehelse, primærhelse, legemidler, sykehusplan og kvalitet og pasientsikkerhet), en opptrappingsplan (rus) og en handlingsplan (HelseOmsorg21).
DET har, år for år, kommet færre nyheter i Bent Høies sykehustaler. Det er ikke veldig overraskende at de nye tiltakene blir færre, all den tid vi nærmer oss slutten av regjeringens fireårsperiode. Høie har åpenbart rett i at få og konkrete mål er bra for sykehusene, som for all virksomhet, og at det tar tid å endre så store virksomheter som det den norske spesialisthelsetjenesten er.
De tre hovedmålene ved fjorårets sykehustale – reduksjon av unødvendig venting og variasjon i kapasitetsutnyttelsen, prioritering av psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling samt bedre kvalitet og pasientsikkerhet – sto fast under den fjerde sykehustalen.

SKAL man trekke frem ett hovedpunkt ved årets tale, var det vektleggingen av tvang i psykiatrien. Helseministeren viste til VGs avsløringer om tvangsbruken i psykisk helsevern og til Stavanger Aftenblads artikler om tenåringsjenta Ida, som opplevde overdreven og feil bruk av tvang over flere år.
Høie ga honnør til de to journalistiske arbeidene, som vi kan skrive under på. Begge mediene har levert dagsordensettende helsejournalistiske prosjekter som det gjør vondt å forholde seg til, men som har bidratt til debatt og refleksjon – og forhåpentligvis også vil skape endring av både adferd og holdninger.

HØIE brukte igjen mest tid på pasientene og de pårørende. Han startet talen med å takke ansatte og ledere i sykehusene for innsatsen de legger ned, og han avla Legeforeningen en lynkjapp visitt for felles innsats for at den nye spesialiststrukturen har kommet på plass. Men helseministeren brukte igjen få ord om dem som jobber i helsetjenesten.
Denne avisen har vært – og er – en sterk støttespiller av regjeringens prosjekt «pasientens helsetjeneste». Vi har gjentatte ganger rost Høies arbeid med å løfte denne visjonen fra en ganske hul floskel om «pasienten i sentrum», til å bli helt konkret politikk hvor pasienter og pårørende er aktive deltakere i egen behandling. For å skape kraft og retning bak dette arbeidet, har det vært nødvendig at helseministeren har vært tydelig på hvor han vil.
EN tale gir rikelig anledning til å snakke fritt og uavbrutt om ens hjertesaker. Tillitskrisen mellom ledere og ansatte i norsk spesialisthelsetjeneste – som i fjor førte til tidenes lengste legestreik ved sykehusene – burde i 2017 stå høyt oppe på en sittende helseministers dagsorden.
I løpet av sykehustalen, som varte i nesten én time, viet Høie lite tid til temaene som tusenvis av ansatte snakker om daglig på sine arbeidsplasser. Helseministeren viste dog til at «det pågår en debatt om ytringsfrihet og pasientsikkerhetskultur – og om opplevelsen av manglende åpenhet i sykehusene», men alt Høie ville si om saken, var at han var «trygg på at» lederne i helseregionene «følger opp de målene jeg har satt i dag på en god måte».
Dette er nok en dårlig forsikring for de ansatte ved norske sykehus. Man kan lure på om ikke helsestatsråden hadde vært tjent med å vie denne typen problemstillinger mer tid og plass – om ikke annet for å få en viss drahjelp for å komme videre med «pasientens helsetjeneste».