Fastlegene betaler prisen for at samhandlingsreformen virker

VERDIEN av høy fagkompetanse hos kommuneoverleger og fastleger har vist seg gull verdt under koronapandemien. Nærkontakter av smittede har effektivt blitt sporet opp.

Testing, isolasjon, smittesporing og karantene (TISK) har blitt en god oppskrift for håndteringen av SARS-CoV-2.

VINTERENS smittebølge kjennetegnes av mange lokale utbrudd. De har også blitt håndtert som nettopp dét:

Det er fagfolkene i primærhelsetjenesten – ikke ved sykehusene – som har taklet de ulike lokale smitteutbruddene.

ABSOLUTT alle yrkesgrupper i helsetjenesten mener at nettopp de er for få, eller har for lite ressurser til å gjøre jobben de selv ønsker – eller det de mener pasientene har behov for.

Sånn sett er suboptimale rammer det vanlige: Dette er normalen i helsetjenesten.

Men er det en del av helsetjenesten som de siste årene kan påberope seg å ha fått en vesentlig økning i antallet nye oppgaver, er det primærhelsetjenesten og fastlegekorpset.

HOVEDGRUNNEN er at intensjonen og mekanismene i samhandlingsreformen virkelig begynner å vise seg i praksis:

Flere eldre bor hjemme eller i kommunal bolig. De som får hjelp i sykehus, sendes raskere hjem – eller til sin hjemkommune. Disse personene har ofte sammensatte plager, er kronisk syke og med store pleiebehov.

FASTLEGENE og kommunene sitter i dag med et mye større ansvar og langt flere oppgaver enn for ti år siden. Det er bra at samhandlingsreformen virker, men så langt er det fastlegene som betaler en stor del av prisen.

Som avtroppende fastlege Ivar Thomsen forteller i denne artikkelen: I 2001 var 1800 pasienter på listen håndterbart. I dag – i 2021 – er 1200 umulig.

I FJOR ble det presentert en enighet mellom Legeforeningen, KS og staten om en pakke til allmennlegetjenesten på 1,6 milliarder kroner ekstra over fire år. Dette skulle redde ordningen, og næringsdrift skulle fortsatt være hovedformen blant fastlegene. Men fastlegekrisen har ikke blitt mindre det siste året. Tvert imot.

Nå varsler leder Nils Kristian Klev i Allmennlegeforeningen at veksten må være tre ganger løftet som kom i fjor – altså på nesten fem milliarder kroner – for at fastlegeordningen ikke skal rakne.

DET virker stadig mindre interessant for allmennleger å påta seg en næringsdrivende fastlegepraksis. I tillegg til de omfattende og tidkrevende faglige oppgavene: Både risikoen ved kjøp og salg, og de store administrative utfordringene med å drive en praksis, gjør at allmennlegene heller ønsker seg andre oppgaver.

For fastlegene og Legeforeningen er det en risikabel strategi å satse alt på at myndighetene skal redde ordningen med penger man så langt ikke har bevilget.

Derfor er det på tide å se etter andre løsninger for legegruppen i primærhelsetjenesten.

DET ER bra at flere pasienter får helsetjenester i nærheten av der de bor – eller i eget hjem. Men flere må utføre legetjenestene som skal sørge for tilbudet i kommunene.

Fremtiden for de næringsdrivende fastlegene ser mørk ut.