Fastlegekrisen

FASTLEGEORDNINGEN er i krise. Dette har etter hvert blitt godt dokumentert. En del av løsningen på krisen er enkel: Det må komme flere fastleger, og de må ha færre pasienter på listene sine. Arbeidsoppgavene må spisses mot pasientkontakt, diagnostikk og behandling.
Parallelt må fastlegekorpset bli fritatt for byråkratiske oppgaver, og de må oppleve en reell reduksjon av ikke-medisinske gjøremål. De siste årene har fastlegene blitt pålagt en rekke oppgaver som har strammet tidsskruen ytterligere – som fraværsordningen i videregående skole og førerkortoppfølging.
SAMTIDIG er bildet mer sammensatt enn at flere fastleger er løsningen på alle problemer. Både helsetjenesten og samfunnet har blitt mer komplekse konstruksjoner enn da fastlegeordningen ble iverksatt i 2001. En del handler om befolkningens endrede krav og forventninger. Digitaliseringen har endret nordmenns liv radikalt i denne perioden. Der vi i dag lever fulldigitale private liv – mye takket være smarttelefonen, og at kunstig intelligens snart er på vei inn i våre hjem – venter fortsatt pasienter i telefonkø for å få time hos fastlegen.
Fastlegeordningen har ikke evnet å utvikle seg i takt med ny teknologi, krav til tilgjengelighet og fleksibilitet. Dette er et ansvar Legeforeningen og fastlegene selv må dele med KS og kommunene, departement og ulike helseministre siden ordningen var en realitet. For mange av diskusjonene har også handlet om selve ordningen og rammene for den; listepasienter, finansiering, oppgaver, rammevilkår og antall arbeidstimer. Alt dette er selvsagt viktig, men temaer som bruk av ny teknologi og pasientmedvirkning, har fått for lite oppmerksomhet.
EN NY undersøkelse fra kommuneoverlegene Bente Bjørnhaug og Hilde Skyvulstad viser dessuten at kommunene i liten grad leder fastlegeordningen i sine kommuner. Man skyver ansvaret over på kommuneoverlegen og vet for lite om innbyggerne får den hjelpen de har krav på. Fastlegene er på sin side skeptiske til innblanding i sin egen praksis.
ET ANNET premiss som har endret seg siden fastlegeordningen trådte i kraft, er legene selv. Yngre leger som vurderer allmennmedisin – hvor kvinner i dag er i flertall – ønsker seg klarere rammer for jobben. De drives mindre av drømmen om å starte sin egen virksomhet. Tvert imot: Mange har nok med å håndtere store boliglån, om de ikke også skal ta opp lån for å skaffe seg sin praksis.
En del synes å mislike tanken om å kjøpe en praksis hvor man betaler for langt mer enn bare utstyret og kontoret: Som ved boligkjøpet hvor man kjøper seg «beliggenhet», betaler man nærmest for listens attraktivitet.
DERFOR må fastlegeordningen drives videre i flere spor, der fast lønn, fast ansettelse og fast arbeidstid blir et reelt alternativ til dagens næringsdrift. Dette vil redusere fastlegenes kontroll over egen hverdag, høyst sannsynligvis også inntekter og lønn – og til sist også: påvirkning og makt i sine lokalmiljøer og kommuner. Fastlegene vil bli som andre arbeidstakere.
Dette har den gamle skolen av fastleger selvsagt for lengst forstått. Stritter de imot en utvikling som drives frem av yngre kolleger? Er dette solidaritet med unge legers ønsker og behov?
LEGEFORENINGEN må i alle fall vokte seg for at det ikke utvikler seg dype konflikter mellom eldre og yngre fastleger, mellom dem som sitter på en etablert praksis – og dem som vurderer å komme inn i yrket og ordningen.
Fastlegene trenger flere kolleger, og de trenger færre pasienter. Men de trenger også hjelp fra andre yrkesgrupper for å gi enda bedre tjenester til pasientene. Derfor er fastlegekrisen både mangslungen og kompleks.