Fastlegekrisen

HELSEMINISTER Bent Høie (H) erkjente under Legeforeningens landsstyremøte at han ikke forutså fastlegekrisen den norske helsetjenesten nå står midt oppe i. I bakspeilet kunne Høie ha ønsket at han hadde gjort mer tidligere. I paneldebatten, som undertegnende for øvrig ledet, vektla imidlertid helseministeren at han ikke var den eneste som hadde vært for sent på banen.

Det har Høie helt rett i. Krisen har utviklet seg gradvis, og flere kunne ha bidratt sterkere til å ta et grep om situasjonen.

KS – kommunesektorens organisasjon – har en bemerkelsesverdig tendens til å fraskrive seg ansvar. Iblant viser man til at kommunene er så ulike og utfordringene så forskjellige at generelle tiltak derfor vil bli lite treffsikre. Alternativt pekes det på at overføringene fra staten er for små, noe som nødvendigvis fører til et utilstrekkelig tilbud. Elementer ved dette er åpenbart korrekt, men kommunene burde ha gjort en bedre jobb – både med å rekruttere fastleger og heve den medisinsk-faglige kvaliteten i pleie- og omsorgstjenesten.

Det påhviler selvsagt også den ansvarlige helseminister et betydelig ansvar for hele sektoren, selv om departementet først og fremst har det direkte styringsansvaret for spesialisthelsetjenesten. Lisbeth Normann, sykepleier og tidligere forbundsleder i Norsk sykepleierforbund, fikk ansvaret for kommunene da hun tiltrådte som statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) i 2013.

HOD-LEDELSEN mente fastlegene i for stor grad var seg selv nok, og opptatt av egen næringsdrift. Eldre og kronisk syke hadde behov for et bredere tilbud fra flere yrkesgrupper. Så langt det var mulig, skulle dette skje hjemme hos den enkelte. Fastlegeordningen var lite egnet til å møte denne utviklingen, var analysen i departementet. Regjeringens løsning ble satsingen på primærhelseteamene. Den skulle gi større grad av helhetstenking, koordinering og samhandling.

Markeringen av 15-årsjubileet for fastlegeordningen i Tromsø 31. august 2016 fikk stor oppmerksomhet. En rekke nye oppgaver, og brutte løfter om vekst i antallet fastleger, hadde ført til at ordningen kunne «kollapse i løpet av fem år», sa Tom Willy Christiansen, «fastlegeordningens far», til Dagens Medisin. VGs journalistikk om rekrutteringskrise for fastlegeordningen bidro til en sterkere problemforståelse blant politikere, brukere og medier. Fokuset dreide over til å handle om et mulig havari for en av Norges mest populære velferdsordninger.

LEGEFORENINGEN har hele tiden hatt en kritisk holdning til primærhelsetemaene. I Legenes Hus ønsket man ikke en ordning som var tenkt utenfor den etablerte fastlegeordningen – som nødvendigvis ville ha redusert fastlegenes helhetlige pasientansvar, posisjon, påvirkning og muligens også inntekter. Regjeringen måtte til slutt løfte primærhelseteamene inn som en del av fastlege-paraplyen.

Norske helsemyndigheter har en rekke ganger de siste årene besøkt de svenske «vårdcentralene», som nettopp er konstruert med mål om å øke tverrfagligheten og samordningen rundt pasienten. Svenskene har på side sin vært på søken etter et tettere lege-/pasientforhold i sine kommuner – med den norske fastlegeordningen som modell.

UANSETT: «Vårdcentral-systemet» og fastlegeordningen lar seg neppe plukke fra hverandre bit for bit, og så settes sammen igjen til ett paradis for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I alle fall ikke dersom det skal skje innenfor en politisk akseptabel kostnads- og ressursramme.

Da står vi igjen med at man må bevege seg skrittvis fremover og spille på lag med både fagforeninger, interessegrupper og fagpersoner. Gjeninnføringen av trepartssamarbeidet for fastlegeordningen mellom departementet, Legeforeningen og KS var i så måte en klok beslutning.