Farlige fakler

FAKKELTOGET spiller en viktig rolle ved å synliggjøre folkelig motstand til politiske vedtak. Virkemiddelet blir hyppig brukt etter forslag om kutt, sammenslåing eller nedleggelse av medisinske tilbud. Fakkeltoget skaper både oppmerksomhet i mediene og samhold mellom deltakerne.
Men det bygger også opp under en dikotomisk virkelighetsforståelse, hvor dem man demonstrerer imot, ofte får sine holdninger eller meninger karikert: De er blåruss som setter økonomi foran pasientenes behov. De representerer eliten – og de handler på tvers av lokalbefolkningens ønsker.

LEDERE og styrer må selvsagt tåle debatt og kritikk når de kutter i tilbud i kommunene eller i spesialisthelsetjenesten. De færreste går i fakkeltog bare for moro skyld.

Etter at folkevalgte organer og fylkespolitikere mistet makten til helseforetak, direktører og styrer, har distansen mellom dem som tar beslutningene – og dem som påvirkes av vedtakene – økt. Dette har skapt grobunn for frustrasjon, mismot og avmakt. Mangelen på transparens fører også til svak dialog og åpner for misforståelser.

Samtidig: Det å tenne på en fakkel, eller gå i tog med andre som bærer en fakkel, betyr ikke nødvendigvis at man har rett i sine synspunkter.

I FEBRUAR 2014 gikk over 5000 personer i fakkeltog mot kutt ved Flekkefjord sykehus, eller «rasering» av lokalsykehuset, som Avisen Agder skrev om markeringen. Siden den gang har sykehuset levd med en nærmest kontinuerlig fare for kutt i funksjoner og bemanning. Lokalbefolkningen har svart med fakkeltog og plakater: «Nærhet gir trygghet» og «Ikke rør sykehuset» har vært budskapet. De siste ukers reportasjer om svikt og feil ved lokalsykehuset helt vest i Vest-Agder, på grensen mot Rogaland, har fått medier til å stille spørsmål om kvaliteten ved små sykehus.

Vi skal være varsomme med å trekke for bastante konklusjoner om det medisinske tilbudet ved Flekkefjord sykehus. Feilene som er avdekket, er imidlertid av et omfang og en karakter som har fått Fylkeslegen til å slå alarm. Én feil som får store konsekvenser for pasienter, er ett tilfelle for mye. Feil og svikt kommer vi ikke utenom, men virksomheter må ha gode systemer for å avdekke svikt raskt, for så å lære – og lage nye rutiner for at uønskede hendelser unngås.

DET er innholdet – diagnostikken og behandlingen som tilbys – som er det viktige med et sykehus. Det har alle som har arbeidet i og med helsetjenesten alltid vært klar over. Nå kan vi håpe at erkjennelsen også synker inn hos den jevne nordmann: Et sykehusbygg er ikke ensbetydende med et godt medisinsk tilbud. Å måtte reise noen timer med buss eller bil, sågar med fly til en annen landsdel, er langt å foretrekke hvis det øker kvaliteten på den medisinske behandlingen.

Debatten om sykehusenes fremtid må handle om kvalitet og pasientsikkerhet, ledelse, rekruttering og robuste fagmiljøer, et åpent og lærende miljø – og kompetansebygging i alle deler av organisasjonen. Vi trenger både store og mindre sykehus, men de må samarbeide bedre.

Dette vil den kommende helse- og sykehusplanen adressere. Ordførere og kommunestyrene må delta i denne debatten, for å få gjennomslag for kommuneperspektivet og innbyggernes behov.

LOKALSYKEHUSET har i mange norske byer og tettsteder vært symbolet på en fremtid med utvikling og vekst.

Føljetongen om Flekkefjord sykehus viser hva som kan skje dersom fagmiljøer utarmes og usikkerhet om fremtiden varer for lenge. Fakkeltoget kan sikre at en sykehuskropp består, men konsekvensene for pasientene kan bli store om innholdet ikke er godt nok.