Etter streiken

RØYKEN har så vidt lagt seg etter tidenes lengste legestreik i sykehusene, og ledere og ansatte forsøker å områ seg på sine respektive arbeidsplasser. Vi har i dagens avis forsøkt å få direktører og tillitsvalgte fra hele landet i tale, for å gjøre opp en slags foreløpig status over situasjonen.
Tilbakemeldingene bærer først og fremst preg av usikkerhet om hvordan man skal forholde seg til den uavklarte situasjonen. For resultatet av konflikten vil kanskje ikke komme før utpå nyåret, da med en kjennelse fra Rikslønnsnemnda. Derfor er det lite å si på at mange er usikre på hva fremtiden vil bringe.
LIKEVEL tegner det seg et bilde av en gjennomgående større frustrasjon hos tillitsvalgte enn ledere. Sistnevnte rapporterer en positiv grunnholdning, med tro og håp om godt vær. Ingen av delene er spesielt overraskende.
Fra direktørhold er Østfold-sjef Just Ebbessen den klareste på hvorfor arbeidsgiverne vendte tommelen ned til kravet fra Akademikerne Helse/Legeforeningen. Ebbessen deltok på legesiden under konfliktene på 1990-tallet. Han var kjent som en knallhard – og dyktig – forhandler. Legene oppnådde den gang blant annet å forhandle seg til en enormt god overtidsavtale, etter å ha stengt akuttmottaket på Ullevål sykehus. Om noen skulle være i tvil: Ebbesen lærte seg sin «tillitsvalgtbok» under sin tid i Yngre legers forening (Ylf). Kjenner man argumentene, kan man flytte seg over på den andre siden av bordet. Det er som kjent av sine egne man skal ha det.
DET er viktig for både direktører og leger å løfte blikket nå som streiken er over og man skal nærme seg en normalsituasjon. Det spesielle er at konflikten mangler en løsning, og at stridighetene nå flyttes inn i sykehusene. Slik sett blir det opp til de ulike sykehusene å tolke utfallet av streiken. Da må man besinne seg og være raus mot motparten. Ingen er tjent med at stridighetene bryter løs ved de ulike sykehusene.
Opinionen støttet legene. En samlet arbeidstakerside frykter et tøffere arbeidsliv og ga tilslutning til kravet om «kollektive avtaler». Spekter vant ikke frem med retorikken om at legene kjempet for egne lønns- og arbeidsvilkår. Streiken har dokumentert fraværet av et godt samarbeidsklima mellom partene i norsk spesialisthelsetjeneste. Det er først og fremst et lederansvar. Derfor må direktører ved sykehus rundt om i landet bruke tid på å bygge opp den tapte tilliten.
POLITIKERNE må også ta inn over seg denne situasjonen. Dagens Medisins avsløringer om ventelistekaoset i spesialisthelsetjenesten har dokumentert et system som forteller halvkvedede viser – og ikke informerer om reell ventetid. Mangelen på innsyn om faktiske forhold – i dette tilfellet ventetid – er symptomer på en styringskultur som i for stor grad er opptatt av å tegne et glansbilde av virkeligheten.
Arbeiderpartiet forsøker å ta den manglende åpenheten ved norske sykehus alvorlig. Forslaget om en åpenhetsreform inneholder gode momenter og intensjoner. Grepet med at åpenhet og kvalitet skal kunne måles med et symbol – type smilefjes – er forsøkt latterliggjort. Helseminister Bent Høie (H) kritiserte først Aps smilefjes-forslag med at «noen ganger kan det bli for enkelt og kjapt». Dernest mente Høyres helsepolitiker Kristin Ørmen Johnsen at en smilefjes-ordning ikke var en idé Torgeir Michaelsen hadde sugd fra eget bryst. I regjeringens stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet benyttes virkemiddelet. Dermed var ideen visstnok ikke så dum, likevel.
MED ett år igjen til stortingsvalget vil det komme flere politiske utspill for å fri til sykehussektoren. Kvinnsland-utvalget har frist til desember med å levere sin rapport om fremtiden for de regionale helseforetakene (RHF-ene).
Forslaget vil forhåpentligvis danne grunnlaget for en bred samfunnsdebatt om organiseringen av – og verdigrunnlaget til – norsk spesialisthelsetjeneste.

Publisert første gang i Dagens Medisin, utg. 17/2016.