Et veiskille

STORTINGSMELDINGEN om prioriteringer i helse- og omsorgstjenesten er varslet før sommeren. Et utkast av prioriteringsmeldingen er allerede sendt fra departementet til Høyre og Fremskrittspartiets helsefraksjoner på Stortinget.
Avdelingsdirektør Are Forbord i Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har koordinert arbeidet internt. Nå skal stortingsgruppene bidra til å sette sitt politiske stempel på meldingen. Det blir en krevende oppgave. Som Kari Kjønaas Kjos (Frp), leder av helse- og omsorgskomiteen, tørrvittig formulerte det i en debatt i regi av TNS Gallup nylig: «Vi i Frp er ikke så glade i å prioritere».
PROBLEMET er bare at vi ikke har noe valg. Vi har ikke råd til alt. Dette er ikke noe nytt, kan man innvende. Lønning I (NOU 1987:23) og Lønning II (1997:18) beskrev utfordringene og dilemmaene. Prinsippene om tilstandens alvorlighet, tiltakets forventede nytte og at kostnaden bør stå i et rimelig forhold til tiltakets nytte, har vært gode og virket normdannende for norsk helsetjeneste.
I november 2014 kom det tredje prioriteringsarbeidet. UiB-professor Ole Frithjof Norheim ledet arbeidet bak «Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten» (NOU 2014:12). Arbeidet ble supplert med utvalgsrapporten «På ramme alvor – alvorlighet og prioritering», ledet av NTNU-professor Jon Magnussen, fra oktober 2015.
DET som skiller dagens situasjon fra virkeligheten i 1987 og 1997, er faktorer som vår private rikdom, omfanget av private helseaktører samt utviklingen innen både medisinen og bioteknologien. Økonomiske og teknologiske muligheter setter vår nordiske modell for helsetjenester, finansiert av fellesskapet og uavhengig av inntekt og sosiale forhold, under et betydelig press.
Risikerer vi at systemet bryter sammen, som igjen åpner for en massiv privatisering av helse i Norge – dersom vi ikke på en mer presis måte presiserer hva den offentlige helsetjenesten skal levere?
OLE FRITHJOF NORHEIM kaster det som må kunne kalles en liten brannfakkel inn i debatten: Han mener vi må akseptere en ny type helseulikhet i Norge. Fellesskapet kan ikke lenger finansiere lavt prioriterte helsetjenester, «selv om alle helsetjenester fremstår som viktige for den enkelte».
Forslaget bygger på en erkjennelse om at vi ikke kan regulere oss til rettferdighet i åpne, demokratiske samfunn med stor grad av sosiokulturell og økonomisk ulikhet. For å slå ring rundt de beste sidene av den offentlige helsetjenesten, må noe annet ofres: Mindre viktige helsetjenester for mindre alvorlig sykdom kan ikke prioriteres.
RAPPORTER fra arbeidet med prioriteringsmeldingen tyder på at de justerte forslagene fra Magnussen-utvalget legges til grunn. Regjeringen vil trolig arbeide for et bredt forlik på Stortinget for de sentrale prinsippene for prioriteringer i helse- og omsorgstjenesten. Særlig viktig vil det være at Arbeiderpartiet slutter opp om hovedprinsippene i meldingen. Samtidig vil regjeringspartiene ha behov for å «drible inn» vendinger som kan spores tilbake til regjeringens prosjekter, ideer og verdigrunnlag. Men blir det for mange formuleringer som kan tolkes som en støtte til økt satsing på private helseaktører – spesielt ordningen Fritt behandlingsvalg – kan man vente seg bråk fra Ap.
Det blir spennende å se om regjeringen våger å sette noen grenser for hva den offentlige helsetjenesten skal tilby. Norheims tanker om en ny type helseulikhet gir et godt grunnlag for debatt. Velferdsstaten trenger en grenseoppgang – en realitetsorientering. Alternativet kan være at den råtner på rot.