Den nye (u)normalen kan bli vel så krevende som den akutte krisen

DEN første, akutte fasen i kampen mot Covid-19-epidemien i Norge synes å være over. Vi kan fastslå at den inngripende strategien med mål om å begrense smittespredningen, har vært vellykket.

For viktige parametere – som innlagte på sykehus, intensivbehandling og respirator – er kurvene synkende.

NORGE har unngått at for mange ble alvorlig syke samtidig. Helsetjenestens kapasitet har ikke blitt sprengt. Sykehusene har ikke blitt overbelastet.

Per slutten av april 2020 er Covid-19-katastrofen her hjemme – i alle fall et stykke på vei – historien om det som ikke skjedde.

ENKELTE forsøker å gjøre dette til et problem. Man viser til ulike eksempler for å underbygge et slikt syn:

Færre har dødd av Covid-19 enn dem som dør ved sykehjemmene våre.

ALTERNATIVT: «De sårbare» har fått det verre i perioden Norge har vært stengt ned.

Eller for det tredje: Økningen i antallet arbeidsledige, permitteringer og konkurser vil overstige konsekvensene av pandemien her hjemme.

KONSEKVENSENE av nedstengingen er store. Tiltakene har en høy pris. Men en «vente og se»-holdning – som er det realistiske alternativet til de inngripende tiltakene som ble iverksatt – ville ha vært ulevelig for Norge.

Et resultat som minner om hva man har gjennomgått i land som USA, Spania, England, Frankrike eller Belgia, ville ha gitt Norge et nasjonalt traume. Disse landene har opplevd tøffe uker, og de går svært krevende tider i møte.

FØLGENDE scenario er sannsynlig: Med svært mange døde nordmenn – og døde norske leger og sykepleiere – ville et opprør mot myndighetene ha blitt skapt.

Så kan man hevde at Norge – selv uten inngripende tiltak – ville ha klart seg bedre enn de nevnte landene over. Men vi behøver ikke å se lenger enn til Sverige.

PÅ ETT gitt tidspunkt av epidemien rapporterte Sverige om 70 nye dødsfall. Da var det totale dødstallet i Norge om lag det samme, omtrent 70. Dersom det motsatte hadde vært tilfellet, ville frykten og panikken fort ha spredt seg i Norge.

Under oppseilingen av en krise lar både befolkning og helsearbeidere seg mobilisere.

VI GÅR i beredskap – klare til dyst – og mobiliserer til ekstraordinær innsats. I disse dager går sykehusene fra gul til grønn beredskap.

Anspentheten og frykten, som kom som følge av den relativt ukjente koronasmitte-faren, slipper gradvis taket i kroppene til både sivile og de som går kledd i hvitt. Man senker beredskapen, men Covid-19-kampen er ikke over.

DET er på mange måter enklere å mobilisere til kamp uten tanke på hva fremtiden bringer, enn å gå inn i den fasen som nå venter helsetjenesten:

Den nye (u)normalen krever en ny ekstrainnsats som følge av utsatte pasientavtaler i somatikken og psykiske helseplager som har oppstått under pandemien.

HVA så med gruppene som rammes under en krise som Covid-19; eldre på sykehjem, «de sårbare» og alle som mister jobben?

Vi må først og fremst jobbe for å bedre forholdene for disse gruppene i en normalsituasjon.

RESSURSENE, kompetansen og fokuset på de eldre må styrkes, trolig smitteberedskapen på sykehjemmene også. Forhåpentligvis kan Covid-19-erfaringene gi dette nedprioriterte området et nødvendig løft.

Hva skjer med barn og unge som sliter, eller de som lever i hjem med rus og vold – hver eneste sommer fra sankthans til midten av august?

FOR alle praktiske formål er samfunnet vårt stengt ned i denne perioden. Kan storsamfunnet leve med dette i årene som kommer?

Det er behov for et løft for alle som mister jobb og inntekt, men her står Norge – med vår rikdom, kunnskap og dugnadsinnsats – godt rustet for fremtiden.