Debattklimaet

DONALD TRUMP ble tatt i ed som USAs 45. president sist fredag og holdt sin innsettelsestale på Capitol Hill i Washington D.C. Måten han snakker om «oss» (hvite amerikanere) og «dem» (alle andre), er svært skremmende. Retorikken og budskapet er i beste fall nasjonalistisk.
Trump frir til den amerikanske middelklassen og «folket» som har mistet jobbene sine, hvor mange – naturlig nok – føler seg både neglisjert og marginalisert. De skal, ifølge Trump, overta makten fra eliten i Washington. Det høres forførerisk ut, men i praktisk politikk tilgodeser han milliardærvenner og voksne hvite menn med så godt som alle statsrådpostene.
I Trumps regjering finnes kun to kvinner og én statsråd med afroamerikansk bakgrunn. Det er deprimerende, ille og nedslående – og lover alt annet enn godt for verden de kommende fire årene.

YTRINGENE til Trump – enten de har vært uttalt eller tvitret – har vært så graverende at man aller mest har hatt lyst til å forbigå dem i stillhet. Det kan man ikke gjøre når de kommer fra en presidentkandidat, eller nå – en valgt, amerikansk president.
Mediene får en meget krevende jobb med å ettergå Trumps retorikk og politikk, løfter og handlinger, når han nå har blitt leder og øverstkommanderende for verdens mektigste land. Enkeltmedier nektes å stille spørsmål på pressekonferanser, og presidenten stempler ordinær, kritisk nyhetsjournalistikk som «fake news». Til å begynne med var Trumps uttalelser ikke til å tro. Nå begynner vi å venne oss til at mannen er grenseløs.

DEN nye presidenten har allerede startet arbeidet med å fjerne «The Patient Protection and Affordable Care Act» (PPACA). Helsereformen, best kjent som Obamacare, har gitt helseforsikring til så mange som 20 millioner amerikanere som tidligere ikke var dekket av annen offentlig forsikring, eller av arbeidsgiver. Innføringen har redusert antallet amerikanere uten helseforsikring fra 16 prosent i 2010 til 8,9 prosent i fjor.
Istedenfor å styrke den offentlige amerikanske helsetjenesten, vil den republikanske presidenten skrote reformen. Trump har dog sagt at han kan tenke seg å bevare visse deler av Obamacare.

NASJONALISTISKE partier som Nasjonal Front, Alternativ for Tyskland (AfD) og det nederlandske Frihetspartiet, er på sterk fremmarsj i Europa. Det globale bakteppet er temmelig dystert både i USA og Europa når vi nå så vidt er inne i stortingsvalgåret 2017.
På helsefeltet her hjemme kritiserer man regjeringen og helseministeren for å levere det svakeste helsebudsjettet i stortingsperioden. Vi diskuterer sykehusstruktur og forvaltningsnivåer, ventelister, ytringsklima for ansatte i spesialisthelsetjenesten og tvang i psykiatrien. Vi trenger selvsagt disse diskusjonene: Helse er fundamentet for våre liv, og således er helsedebatten blant et samfunns viktigste offentlige ordskifter.

I EN kronikk i bladet Overlegen (4/2016) skriver leder i foreningen, Jon Helle, at «Det finnes likhetstrekk mellom Brexit, valget av Trump og situasjonen i norske sykehus». Men han legger ganske fort til: «Kanskje er det å trekke saker ut av proporsjoner».
Dette er en avgjørende presisering. Når vi ser hva Trump er i stand å uttrykke, tror jeg vi gjør klokt i ikke å antyde sammenligninger mellom norske politikere, vår hjemlige situasjon og den 45. amerikanske presidenten.
Den norske valgkampen vil sikkert inneholde tvilsomme personangrep og påstander, og det er selvsagt legitimt å påpeke at det finnes populistiske innslag også blant norske folkevalgte. Likevel er det norske debattklimaet ikke tjent med at det trekkes «halvkvedede» paralleller til en mann som konsekvent både lyver og snakker nedsettende om kvinner og minoriteter.