Brytningstid

LEGENE var samlet på flere fronter sist uke. Mens allmennlegene avholdt sin Våruke i Tromsø, hadde Overlegeforeningen og Yngre legers forening et historisk fellesarrangement. De yngre og erfarne sykehuslegene var samlet i Sandefjord.
Dagens Medisin fulgte møtene både nord og sør i landet. Kampviljen blant legene er sterk. De gløder for jobbene sine, men føler de ikke når frem med sine synspunkter i tilstrekkelig grad. Derav følger også frustrasjon og oppgitthet. Men apatien synes ikke å ha nådd yrkesutøverne med stetoskop og hvite frakker. I alle fall ikke ennå.

VI lever i en brytningstid: Ny teknologi har endret «spillereglene» mellom de som tidligere hadde makt, og folket som tok imot de tjenestene man fikk. At makten i samfunnet har blitt jevnere fordel, er et absolutt gode.

Legene er blant yrkesgruppene som har mistet mest makt. Digitaliseringen har gjort at folk kun er få tastetrykk unna å bli – i alle fall tro at man er – eksperter på egen kropp eller sykdom. Befolkningen stiller langt høyere krav til helsetjenesten, og de medisinske mulighetene har økt. Samtidig har styringen av helsetjenesten endret seg radikalt siden innføringen av foretaksreformen i 2001. Det er ingen som lenger kommer med mer penger, selv om det ropes om krise fra operasjonsrommene.

DA Marit Hermansen erstattet Hege Gjessing som president i Legeforeningen i 2015, skrev undertegnede at det kunne være starten på en tøffere linje overfor myndighetene. Halvannet år etter skiftet kan man si at antakelsen har blitt styrket: Tonen er skjerpet, og man har valgt en mer konfronterende linje overfor politisk ledelse og helsemyndighetene. I fjor høst opplevde vi tidenes lengste streik i sykehussektoren. Sist uke kom nyheten om at Akademikerne stevner Spekter for arbeidsretten. Hva har man så oppnådd gjennom dette?

Det kommer selvsagt an på hvem man spør. Man fikk i alle fall mye støtte og sympati både under og etter streiken. Andre yrkesgrupper i samfunnet har sluttet opp om kampen mot et mer brutalt arbeidsliv.

STRATEGIEN etter «tapet» mot Spekter har dog vært famlende. Det har vært uklart hvem som skulle stevnes. Legeforeningen kom også dårlig ut av debatten om prioriteringer i spesialisthelsetjenesten. Budskapet man satt igjen med, var at legene mente det ikke var behov for å prioritere innen helsetjenesten, bare vi kuttet i byråkratiet og helsetjenesten fikk mer penger. Såpass oppgitt var man på toppen av Helsedepartementet, at da utvalget som skal utrede prioriteringer i primærhelsetjenesten nylig ble nedsatt, var det uten en eneste representant fra Legeforeningen.

Legenes fremste budskap har vært at helsetjenesten trenger mer penger. Det er et standpunkt som støttes av denne avis, ikke minst med tanke på det enorme etterslepet innen bygg, utstyr og IKT. Samtidig kan penger aldri løse alle problemer.

LEGENE må vokte seg for ikke å bli en yrkesgruppe som blir sett på som sutrete. Det siste året har vist at det er krevende å kombinere rollen som både fagforening og faglig forening for norsk medisin og helsetjeneste. Legeforeningen er mangslungen og skal forene flere, og i blant divergerende, interesser og synspunkter.

Blir man sett på som for bråkete, eller reaksjonær, plasseres man bare på sidelinjen når beslutninger blir fattet. Samfunnet trenger en legeforening på tærne – først og fremst for å skape en bedre helsetjeneste for de menneskene i vårt samfunn som har de største medisinske behovene.