Brevets plass i 2017

HAR du hørt historien om hvordan kreftleger ved det nye milliardsykehuset i Østfold sender pasientinformasjon til sine kolleger ved OUS? Neppe.
En henvisning produseres på pc-en av den behandlende legen, skrives ut av sekretæren, sendes som brev, går veien innom flere postkontor, ulike registreringsmottak, for så å bli «redigitalisert» – før det kommer frem til riktig kreftavdeling ved OUS. Henvisningen må gjennom ti ulike arbeidsprosesser. Det hele tar i beste fall to, tre dager før brevet er fremme i Oslo. I verste fall bruker en henvisning en hel arbeidsuke, eller forsvinner på veien.
BESKRIVELSEN over er ingen røverhistorie. Datoen i dag er ikke 1. april. Dessverre.
Reportasjen vi publiserer i dag dokumenterer noe man ikke kunne tro at skulle forekomme i Helse-Norge i 2017. Videoreportasjen dokumenterer brevets «reise» fra avsender på Sykehuset Østfold til mottaker på OUS Ullevål, en våruke i det som skulle være «heldigitale 2017».
Det er fortjenestefullt at overlege Andreas Stensvold og legesekretær Kari Mette Johansen ved Sykehuset Østfold står frem med historien. Det er ingen grunn til å klandre noen som jobber i disse systemene. Tvert imot: De gjør en god jobb, og de prøver å kvalitetssikre sin del av arbeidsprosessen.
MEN dette er altså en del av de hyllede pakkeforløpene for kreft, og en del av hverdagen til ansatte ved norske sykehus. De opplever plunder og heft, og må bruke tid og ressurser på arbeidsoppgaver som virker fullstendig meningsløse i 2017.
Nå kan man selvsagt innvende at store deler av helsetjenesten fungerer på en annen måte enn «brevskrivingen» mellom sykehusene i Helse Sør-Øst. Mellom fastleger og spesialister i sykehus fungerer de digitale løsningene bedre, og andre helseregioner har løst kommunikasjonen mellom sine sykehus. Eksempelet er imidlertid viktig fordi det så tydelig viser hvor langt unna deler av helsetjenesten er å komme i mål med digitaliseringen. Det forklarer også godt hvorfor så mange ansatte uttrykker frustrasjon over mange av dagens IT-løsninger.
DIGITAL transport av personopplysninger krever gode og sikre løsninger. Opprettelsen av Direktoratet for e-helse har bidratt til å sette trykk på dette arbeidet. Men vurderer vi digitalisering av offentlige helsetjenester i Norge opp imot dem som er lengst fremme på dette feltet internasjonalt, kommer vi til kort.
Det har vært for mange og dårlige systemer, for lav kompetanse, småkonger med egeninteresser og mangel på helhetlig tenking. Det er begrenset hvor mange IT-systemer man trenger i en helsetjeneste som skal betjene drøye fem millioner innbyggere.
DENNE avis har brukt mye tid og plass til å drøfte «støyen» i spesialisthelsetjenesten. Så lenge helsetjenesten ikke får på plass bedre digitale løsninger – enten det er for pakkeforløp eller andre medisinske forløp, må selvskrytet fra toppolitikere, ledere i helseforvaltning og sykehustopper tones ned.
Når de på «gulvet» som jobber pasientnært, daglig opplever at IT-løsningene ikke fungerer, vil frustrasjonen nødvendigvis bare eskalere om de på toppen ikke evner å løse problemene, eller opplever at problemene bagatelliseres. Sett utenfra oppleves dette misforholdet som ett av de største problemene for helsetjenesten i vår tid.
Det skjer medisinske fremskritt og mye av pasientbehandlingen går i riktig retning. Likevel går ting for sent. Med befolkningens økende forventninger til helsetjenesten vil et halvfullt glass oppleves som halvtomt. Mangelen på gode nok IT-løsninger illustrerer dette: Norske helsetjenester er jevnt over gode, men variasjonen er for stor og en del av manglene for åpenbare og kritiske.