Best som protest

LISE ASKVIK er P4-journalisten som fikk brystkreft og gjorde sine sjokkerte oppdagelser i den norske helsetjenesten. Det hun trodde var verdens beste helsevesen, hadde så store mangler at hun ble aktivist. Askvik igangsatte aksjoner, demonstrasjoner og godt gammaldags «bråk» – både foran Stortinget og i sosiale medier.
KLISJEEN «et fyrverkeri av et menneske», må sies å være en dekkende beskrivelse av Askvik, som de færreste er på etternavn med. Hun er Lise for de fleste, enten de er medspillere eller motstandere. For Lise Askvik eksisterer det tilsynelatende ingen gyllen middelvei. Hun er enten «på» eller «av».
Helsepartiet ble etablert som en protest mot «sparing», «kutt» og «uverdig pasientbehandling» i helsetjenesten. På kort tid klarte hun og Lene Haug, avhopper fra Frogner Høyre i Oslo, å samle tilstrekkelig med underskrifter til å stille til valg, og de stablet på bena lister i 18 av 19 fylker ved høstens stortingsvalg.
PARTIET ble også startet som en reaksjon på behandlingen av varslere og folk som «sa ifra» – uten å bli lyttet til. Kampen mot den såkalte fryktkulturen i sykehusene sto sentralt for Helsepartiet. Nå sliter Askvik og Haug med å leve opp til egne idealer. Minst 13 personer har blitt ekskludert, med begrunnelse om at de «aktivt har skadet partiet».
Flere av de ekskluderte har hatt verv som fylkesledere i partiet. All den tid dette er tillitsvalgte fra flere deler av landet, er det all mulig grunn til å stille spørsmål ved partidemokratiet i Helsepartiet.
DET er ikke enkelt å starte og stå i front for et nytt politisk parti. Valgforsker Bernt Aardal sier man derfor ikke bør være overrasket over at mange tillitsvalgte har blitt ekskludert fra Helsepartiet. «Når man starter et parti som er mer aksjonsorientert, og som er knyttet til én spesiell sak, handler det om mobilisering av folk og om å få underskrifter nok til å etablere partiet. Det vil avsløre at det kanskje er folk som har kommet til et slikt parti med ulike forventninger og bagasje», kommenterte professoren i statsvitenskap nylig.
Men skal man lede et politisk parti, må man forsøke å lytte og forstå – også til dem som måtte mene noe annet enn en selv, eller ønsker å gjøre ting på en annen måte.
SOM grasrotbevegelse var Helsepartiets retorikk mot statsråd, sentrale helsemyndigheter, RHF- og HF-direktører til tider aggressiv. Man gikk høyt ut, og ofte handlet kritikken om mangel på åpenhet, ydmykhet eller demokrati i helsetjenesten. Nå tar Helsepartiet selv i bruk virkemidler man skulle tro var fremmed for partiets verdigrunnlag.
Å stå utenfor og kritisere andre, er som regel enklere enn å sitte med ansvaret. Det er ikke nok å ville det aller beste for norske pasienter for å bli et viktig politisk parti. Helsepartiet ble aldri noen dominerende kraft i valgkampen 2017, men partiet må få tid til å utvikle seg som politisk bevegelse: Vi får avvente løsningene som vil springe ut av arbeid i fylkeslag og landsmøte neste år.
Men med det store antallet eksklusjoner, har Helsepartiet møtt seg selv i døren og demonstrert en bemerkelsesverdig forskjell på liv og lære. Foreløpig tyder det meste på at Helsepartiet er best som protestbevegelse utenfor de etablerte kanalene.