Atlasene må brukes

HELSEATLAS er en nyvinning i helsetjenesten, som dokumenterer normal bruk, over- og underforbruk av et medisinsk inngrep eller praksis.
Atlasene gir de ulike sykehusene, avdelingene eller institusjonene, en pekepinn på hvor man ligger an i forhold til andre.

Det er lett at kulturer ved sykehus baserer seg på enkeltpersoners synspunkter og postulater.
Lokalkunnskap skal aldri undervurderes, men medisinsk praksis basert på filosofien «slik har vi alltid gjort det her» tjener ikke norske pasienter. Derfor er helseatlasene så viktige – de kan bidra til en vekker for dem som befinner seg langt utenfor normalen.

DE siste årene har det blitt godt dokumentert hvordan over- og underforbruk av helsetjenester truer målet om likeverdig behandling. «Mer medisin» er ikke alltid av det gode – tvert imot: Debatten om overbehandling, som denne avis har vært ledende på i flere år, synes å ha blitt en sentral diskusjon blant aktørene i norsk helsetjeneste.

I Norge har enkeltleger, som Elisabeth Swensen, Gisle Roksund og nå avdøde Morten Laudal, tatt aktive roller under den årlige konferansen «Preventing Overdiagnosis». Dette arbeidet trenger økt støtte, for sterke krefter – ikke minst pasientene selv og deres organisasjoner – driver utviklingen i motsatt retning. 

DET er ikke urimelig at sykehusene blir belønnet for høy aktivitet og effektivitet. Samtidig er det noe usunt over at den offentlige helsetjenesten i så stor grad premierer dem som behandler mest – eller utfører flest inngrep. For målet må være at den enkelte pasient skal få den riktige behandlingen. Det kan bety at klinikerne må velge et «ulønnsomt» behandlingsalternativ for avdelingen.

Senterpartiet og Kjersti Toppe ønsker debatt om nivået på den innsatsstyrte finansieringen (ISF) av spesialisthelsetjenesten. Solberg-regjeringen økte ISF-satsen fra 40 til 50 prosent. Ifølge helseministeren skulle dette øke effektiviteten i sektoren.

1. JANUAR i år ble også poliklinisk psykisk helsevern (PHV) og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) omfattet av ISF-ordningen. Hensikten var å skape et mer helhetlig finansieringssystem, økt oversikt for aktiviteten og bedre styringsinformasjon. Helsemyndighetene innførte ordningen med forutsetning om budsjettnøytralitet.

Men fagfolk over hele landet forteller til Dagens Medisin at de taper inntekter som følge av omleggingen. Derfor vurderer klinikere å organisere behandlingen på måter som ikke er bra for pasientene, men som vil være positivt for sykehusenes økonomi. Klinikkleder Kathinka Meirik ved Psykiatrisk klinikk i Helse Nord-Trøndelag var befriende åpenhjertelig om dilemmaet: «For eksempel er det lagt opp til at ved behandling hos både lege og fysioterapeut, får vi kun betalt for én time. Mange av våre pasienter har lang reisevei, og vi har lagt opp til at pasienter skal slippe mye reising».

DERMED går klinikken glipp av inntekter som man fikk ved den gamle ordningen. «I valget mellom å påføre pasienter belastning med mer reising eller å gi flere pasienter et tilbud, vet jeg hva jeg vil velge. Hvis vi ikke får regnskapet til å gå opp, blir vi nødt til å legge om praksis. Det er ikke ålreit», forteller Meirik.

Vi kan ikke utelukke at økt bruk av ISF kan gjøre visse deler av helsetjenesten mer effektiv. Men ordningens bakside er godt dokumentert. Helseatlasene har vist oss hvordan overbehandling ikke gagner pasientene. Derfor er spørsmålet om «best bruk» eller «riktig bruk» en bedre indikator enn «mest bruk» i finansieringssystemet.
Det er grunn til å oppfordre helsemyndighetene til å vurdere hvordan helseatlasene også kan få innvirkning på finansieringen av helsetjenesten. Finner man gode løsninger her, kan det bidra til bedre og riktigere pasientbehandling – og støtte gode etiske valg i klinikken.