Åpenhetslegene

LIKE FØR SOMMERFERIEN offentliggjorde bortimot alle legemiddelselskapene som opererer i Norge, sine utbetalinger og andre verdioverføringer til helsepersonell og organisasjoner. Dette er tredje gang en slik offentliggjøring finner sted – etter at den europeiske bransjeorganisasjonen EFPIA krevde dette av sine medlemsbedrifter.

Er man opptatt av åpenhet og gjennomsiktighet i helsetjenesten, er det all grunn til å applaudere tiltaket som et viktig fremskritt. Men for den som vil vite om fast- eller sykehuslegen har fått honorarer fra legemiddelselskapene, har man til nå vært nødt til å besøke hjemmesidene til rundt 40 legemiddelselskaper. På hver av disse hjemmesidene har man så måttet finne frem til et forholdsvis uoversiktlig PDF-dokument.

DET ER DETTE som er bakgrunnen for at Dagens Medisin nå på vår nettside presenterer en søkbar database med en samlet oversikt over offentliggjøringene som er gjort de siste tre årene. Skal man få en reell åpenhet på dette området, må informasjonen være enkelt tilgjengelig og digital søkbar. 

Norsk personvernlovgivning krever at enkeltpersoner må samtykke til offentliggjøring. Dette innebærer at alle som fremkommer i oversikten, selv har valgt åpenhet. Derfor er det ennå et stykke igjen før samfunnet får full innsikt i de økonomiske båndene som finnes mellom helsepersonell og legemiddelindustrien. GlaxoSmithKline (GSK) har siden den første offentliggjøringen hatt en policy om ikke å samarbeide med helsepersonell som ikke går med på at utbetalingene blir allment kjent. Pfizer følger nå etter, og det er ingenting i veien for at resten av bransjen kan gjøre det samme.

IFØLGE LEGEMIDDELINDUSTRIEN (LMI) har andelen av dem som samtykket til offentliggjøring, steget fra 66 prosent i 2015 – det første året da denne informasjonen ble rapportert – til 76 prosent i 2017. Utviklingen går i riktig retning, men vi er ikke i mål før det er full åpenhet om alle økonomiske overføringer.

Hele ansvaret for dette bør heller ikke skyves over på industrien. I en offentlig debatt hvor legemiddelindustrien ofte stemples som skurken, er det verdt å merke seg at president Marit Hermansen i Legeforeningen viser til GSK og Pfizer som forbilder i denne saken: «Så vet vi at det er noen firmaer som krever samtykke til offentliggjøring av dem de samarbeider med, og det synes jeg er en interessant vei å gå». Hermansen mener «vi vet for lite om hva som ligger bak disse tallene til å gå inn med store tiltak». Det virker noe underlig. 

EN VIKTIG DEL av den medisinske utviklingen skjer gjennom et samarbeid mellom leger i den offentlige helsetjenesten og den private, ofte globale, legemiddelindustrien. Man kan gjerne mislike dette ut ifra et ideologisk ståsted, men nye legemidler trenger privat kapital, kunnskap, forskning og et salgs- og markedsapparat for å komme frem til pasienten.

I arbeidet med å utvikle nye legemidler trenger industrien de fremste fagfolkene på et felt, med på laget.

LEGER OG HELSEPERSONELL som utfører arbeid og holder foredrag for mange firmaer, vil rimeligvis ha mottatt mest penger. Det betyr også at de har interessekonflikter til flere firmaer – og at bindingene mot enkeltleverandører kan oppleves som mindre «klamme». 

På den annen side: Det er fremdeles delte meninger om hvor tett samarbeidet mellom offentlig lønnede helsearbeidere og privat
legemiddelindustri bør være. Man kan anføre at det ikke finnes noe som «en gratis lunsj»: Får man penger fra noen, forventes det noe igjen.

Uansett: Denne diskusjonen blir vesentlig lettere å føre hvis det er full åpenhet. Således er offentliggjøringen ingen gapestokk, men en forutsetning for større åpenhet, innsyn og transparens i forholdet mellom helsepersonell og legemiddelindustri. Derfor er det grunn til å berømme personene som er med i oversikten.

Leder i Dagens Medisin, 10. oktober 2018.