Alene på toppen

«HELSEMINISTER Høie sliter med løftene til opposisjonspolitiker Høie», var tittelen på kommentaren undertegnede skrev da Høyre-nestlederen ble kåret til Helse-Norges mektigste for to år siden.
Bent Høie ble i 2014 den åttende vinneren av Dagens Medisins maktkåring. Bare to ganger tidligere hadde juryen pekt på den sittende helseministeren som Helse-Norges mektigste: Dagfinn Høybråten (KrF) i 2002 og Bjarne Håkon Hanssen (Ap) i 2008.
NÅR Bent Høie nå – for andre gang på rad – kåres til Helse-Norges mektigste, sier det en hel del om rogalendingens ubestridte maktposisjon i norsk helsetjeneste. Bent Høie trumfer de fleste av sine politiske kolleger på kunnskap om helsetjenesten. Han har også i sine drøye tre år som statsråd lagt ned et stort stykke arbeid. Høie har en avvæpnende og sympatisk fremtoning. I sum har dette vært viktige egenskaper når det har stormet og kritikken har kommet fra ulikt hold.
Siden tusenårsskiftet har normen vært at helsestatsråden har beholdt makten i relativt kort tid. Jens Stoltenberg måtte for eksempel bruke fire helsestatsråder i sine to perioder med rødgrønn regjeringsmakt (2005–2013). Et knapt år før stortingsvalget er det ingenting som tyder på at Erna Solberg ønsker å drive valgkamp med en annen helseminister enn Bent Høie.
SELV om helseministeren fremstår som både kunnskapsrik og mektig, har listene over valgløftene som er brutt, blitt lange siden 2013. Bent Høie er ikke lenger like mye på offensiven. Den nasjonale helse- og sykehusplanen skulle gi økt forutsigbarhet rundt fremtidig struktur og befolkningen et bedre sykehustilbud. Men – på samme måte som Solberg-regjeringen ikke har maktet å skape tilstrekkelig oppslutning for sin kommunereform – ble sykehusplanen en nedtur for regjeringen.
Reformen Fritt behandlingsvalg skulle gi pasientene valgfrihet til å velge mellom private eller offentlige helsetilbud på fellesskapets regning, men er lite brukt og har ikke hatt avgjørende betydning for nordmenns helsetilbud. Imidlertid har stadig flere tegnet privat helseforsikring, og ulikhetene i helse har vokst i denne stortingsperioden.
MENS regjeringen har skrytt av at ventetidene går ned, har Dagens Medisins avsløringer vist at pasientene plasseres på interne lister med tentative frister. VGs artikkelserie om tvangsbruk i psykiatrien har gitt innblikk i kritikkverdige forhold for noen av samfunnets aller svakeste.
På Bent Høies vakt har vi opplevd tidenes lengste sykehusstreik, og den eneste som ikke har blitt løst mellom partene i arbeidslivet. Tilliten mellom ledere og ansatte i Helse-Norge er svekket, noe Høie må forholde seg til. De regionale helseforetakene har ikke blitt lagt ned, og regjeringen har ikke kommet i mål med løftet om tolv milliarder kroner mer til sykehusene i stortingsperioden.
MEN med ett år igjen til stortingsvalget, kan ingen ta fra Høyre at man gikk til valg på et omfattende program på helsefeltet. Man har dessuten gått inn i en rekke problemstillinger som to rødgrønne regjeringer hadde oversett. Så vil dommen over hva man har oppnådd innen helse og omsorg, variere med brillene man har på.
Sammenlignet med andre statsråder i Solberg-regjeringen, eller hans forgjengere i statsrådstolen, kommer ikke Bent Høie dårlig ut. Tvert imot: Hans ubestridte posisjon som Helse-Norges mektigste i 2014 og 2016, reflekterer dette godt. Utfordringene i helse- og omsorgstjenesten vil ikke bli mindre i årene som kommer. Helseministerposten er således blant samfunnets aller mest krevende lederposisjoner.
Bent Høie virker likevel oppriktig lysten på fire nye år som helse- og omsorgsminister. Målet er at «Pasientens helsetjeneste» skal bli hans politiske livsverk og ettermæle.