Virkelighet i krysspress

FOR LITT OVER to år siden så mange av oss rart på dem som gikk med munnbind i det offentlige rom, og tanken om krig i Europa var en utopi. Slik er det ikke lenger. De to siste årene har helsepersonellet kjent på hva det vil si å måtte behandle smittsomme pasienter uten beskyttelsesutstyr. På hva det vil si å måtte velge hvem som skal få behandling – på bekostning av andre.

Selv om koronapandemien var den utløsende årsaken, vil nok mange si at det var en varslet krise. Og så ble det krig i våre nærområder.

OPPI ALT dette fikk vi en ny regjering. Et viktig prinsipp for Arbeiderpartiet er en sterk offentlig helsetjeneste, styrt av felleskapet og finansiert over skatteseddelen. Det er det for så vidt tverrpolitisk enighet om. Det er ingen som ønsker et samfunn der de rike og ressurssterke kan kjøpe seg til raskere helsehjelp enn andre – eller få tilgang til behandling som dem som står i den offentlige køen, ikke får.

Men der er vi allerede.

PRIVATE SYKEHUS tilbyr legemidler som ennå ikke er innført i det offentlige. Og på helseminister Ingvild Kjerkols vakt blir Norges største helprivate sykehus nord for Trondheim etablert. 85 prosent av aktiviteten hos Aleris kommer fra kunder med helseforsikring eller dem som kan betale for det selv, ifølge sykehuset selv. Og årsaken til etableringen i Bodø er enkel, sier Aleris-sjef Anita Tunold til Avisa Nordland: Etterspørselen i byen har eksplodert.

Anne Karin Rime, president i Legeforeningen, oppsummerer det godt i Dagens Næringsliv: «Veksten i private helsetjenester har ikke oppstått i et vakuum. Veksten er en direkte konsekvens av at det ikke satses nok på den offentlige helsetjenesten. Dette skyldes tverrpolitisk unnfallenhet over år».

DET ER dessverre enklere, billigere og mindre tidkrevende å slåss for prinsipper enn å leve opp til dem. Faktum er at norsk offentlig helsevesen nå står i et krysspress mellom to kriser som gjør det helt nødvendig med hjelp fra private.

Først ved å innse dette, og parallelt gjøre det som er nødvendig for å bygge opp igjen kapasiteten i det offentlige, kan regjeringen nå sin ambisjon om en helsetjeneste som er likeverdig – uansett postnummer eller antallet nuller på konto.

STEG ÉN er å styrke fastlegeordningen, som den da kommende helseministeren fastslo allerede på valgkvelden. Dette haster mer enn noen gang, og vil være den beste medisinen mot en todeling av helsevesenet fordi det vil begrense unødvendige innleggelser, samt motvirke overbehandling og sosiale ulikheter. Hvis man i tillegg gjør alvor av å utdanne flere spesialister og bygge sykehus som er tilpasset fremtiden, er man et godt stykke mot målet.

Dette kommer dog ikke til å skje over natta.

I MELLOMTIDEN er det nødvendig å finne gode løsninger slik at alle får helsehjelp når de trenger det – og på riktig nivå. Noen ganger kan det bety å samarbeide med private. De privates bidrag under pandemien er velkjent. Med tusenvis at flyktninger fra Ukraina på trappene og en fastlegeordning som allerede kneler, er det nærliggende å tenke seg at private aktører må trå til for å avlaste her også.

Dessverre er nok alltid virkeligheten mer konservativ enn ideologien. For hva nytter det å stå fast ved et prinsipp hvis allting ramler?