Ap og Høyres retoriske runddans

BÅDE høyresiden og venstresiden i norsk politikk trekker frem fritt behandlingsvalg (FBV) som en viktig del av «helseslaget 2021». Ordningen har på mange måter blitt selve symbolet på hva som skiller Arbeiderpartiet fra Høyre i helsepolitikken.

Det er å holde velgerne for narr.

FOR DET første: Retten til å velge fritt mellom alle offentlige sykehus, avtalespesialister og private aktører med avtaler med de regionale helseforetakene, har vi hatt siden 2001, under begrepet fritt sykehusvalg.

I 2015 lanserte de borgerlige begrepet Fritt behandlingsvalg, som på den ene siden er «fri etableringsrett» til private aktører som vil konkurrere om det offentliges pasienter – på det offentliges regning – og på den andre gir pasientene flere aktører å velge mellom når de trenger behandling.

TÅKELEGGINGEN oppstår når Ap og Høyre skal debattere Fritt behandlingsvalg.

Det Jonas Gahr Støre diskuterer og kritiserer, er denne lille delen av det totale tilbudet som ble innført i 2015. Det Bent Høie forsvarer og fremsnakker, er hele ordningen med offentlige sykehus, avtalespesialister, private aktører med avtaler med helseregionene og denne utvidelsen som ble innført i 2015.

Når politikerne legger ulike betydninger til samme begrep, konstrueres det en illusjon om at de to største partiene er uenige om at pasientene skal kunne velge et privat helsetilbud som alternativ til de offentlige sykehusene. Det er de ikke.

UENIGHETEN gjelder den bittelille utvidede retten for private aktører til å behandle pasienter på det offentliges regning i konkurranse med de offentlige sykehusene.

For det andre: Å benytte seg av det ekstra tilfanget av private leverandører på det offentliges regning, er i praksis et tilbud til befolkningen som bor i sentrale strøk – der det fortsatt er god tilgang på spesialister innen de fleste medisinske områder.

Innen somatiske tjenester finnes det ikke valgbare FBV-leverandører nord for Trondheim. Innen psykisk helsevern er tilbudet enda mer konsentrert.

For det tredje: Det at fritt behandlingsvalg, uansett om vi snakker om det i den ene eller den andre betydningen, blir solgt inn som «medisin mot lange ventetider», er i beste fall en hvitvasking av ventelisteproblematikken. Skal statsminister Erna Solberg klare å holde sitt «helseløfte»; å kutte ventetidene i norsk helsevesen med to uker innen 2025, må det mer til enn et utvidet marked for private aktører.

Man kan ikke ruste opp den ene sektoren uten å ruste opp den andre; det vil føre til en utarming av «verdens beste offentlige helsevesen».

DET MERKELIGSTE med FBV-debatten er imidlertid at en så forsvinnende liten del av det totale helsetilbudet – til og med en liten del av det private helsetilbudet – får en så stor plass i den kanskje viktigste helsevalgkampen i nyere tid. Særlig etter et år som for alvor har illustrert svakhetene i den totale helseberedskapen.

Det er ingenting som tyder på at politikerne vil slutte med å diskutere epler og pærer, og tåkelegge helsedebatten.

Da blir det opp til velgerne å skille snørr og bart i den partipolitiske fruktsalaten.