Prioriteringsdilemmaet

KORONAPANDEMIEN har flombelyst viktigheten av prioritering – og konsekvensene av feilprioritering. Da landet stengte ned 12. mars 2020, i forsøket på å slå ned viruset og skåne et helsevesen som i stor grad var uforberedt på det som skulle komme, ble sårbare grupper prioritert ned: Utsatte barn mistet de trygge rammene på skolen. Skrøpelige eldre ble isolert fra omverdenen. Personer med hjelpebehov fikk ikke de tjenestene de har rett til ved lov.

I HURDALSPLATTFORMEN er det bebudet en ny prioriteringsmelding, allerede før den siste er banket igjennom i Stortinget. Det kan være lurt å se på hvilke faktorer som kan og bør veies opp mot hverandre, litt klokere med erfaringer fra to år med pandemi.

Men vi må ikke gi slipp på gullet i norsk offentlig helsevesen, prinsippet om likeverd. 

DEBATTEN om metodevurderinger av legemidler har gått i Dagens Medisins spalter siden evalueringen av Systemet for nye metoder ble lagt frem i fjor høst. Stadig flere tar nå til orde for at metode- og kost-/nytteberegningene av nye og ofte dyre legemidler, bør vurderes ut ifra et samfunnsperspektiv, ikke bare ut ifra helsetjenesteperspektivet.

I en helt fersk rapport fra Menon Economics, gjort på oppdrag fra Legemiddelindustriens (LMI) og presentert under LMIs helseøkonomiske fagdag forleden, hevdes det at det er ulik praksis og prioritering av liv og helse i helserelaterte investeringer. I noen tilfeller benyttes samfunnsperspektivet, altså inkludert inntektstap tilknyttet sykefravær og uførhet i vurderingene, i andre benyttes kun helsetjenesteperspektivet.

KREFTFORENINGEN er blant dem som mener at nye metoders effekt på sykefravær må bli en del av beslutningsgrunnlaget. De peker for eksempel på en rapport fra Oslo Economics som viser at det koster Norge – og oss skattebetalere – 19,5 milliarder kroner årlig at kreftpasienter forsvinner fra arbeidslivet. 

Da er det vel bare rett og rimelig at denne kostnaden inngår i regnestykket når nye behandlinger skal vurderes? Eller?

DET ER LETT å se poenget i at tiltak som har som mål å spare liv og helse fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, bør være så konsistente som mulig. Men vi må være oppmerksomme på de moralske dilemmaene ved å åpne for nye perspektiver på prioritering.

Vil vi prioritere de yngre, med et helt yrkesaktivt liv foran seg, over de eldre? Vil vi prioritere de yrkesaktive, de som kan gi en høyere produksjonsgevinst, foran de uføre? Og hvordan skal grupper som forventes å trenge et lavere helsetjenesteforbruk vektes? 

HELSEØKONOM Jon Magnussen oppsummerer det slik: Når det gjelder prioritering av helsetjenesten, er det ingen som stiller spørsmål ved om man skal bruke samfunnsperspektivet som parameter. Men når det gjelder prioritering innen helsetjenesten, er det mer problematisk. Du skal ikke være mer verdt om du er i jobb. Eller mindre verdt om du er en fremtidig bruker av offentlige helsetjenester.

DET KAN GODT HENDE det finnes løsninger som både åpner for at flere nye medisiner blir vurdert som kostnadseffektive, og samtidig ivaretar prinsippene om likeverd, rettferdighet, menneskeverd og solidaritet med de svakeste.

Men inntil noen legger en løsning på bordet, bør dagens prinsipper bestå. Noe annet ville ha vært darwinisme i praksis.