Tilbake til normalen, dessverre

NATIONAL HEALTH SERVICE (NHS) har definert 17 prosedyrer med usikker helsegevinst, blant annet fjerning av hemoroider, snorkeoperasjoner uten søvnapné, fjerning av livmor ved menstruasjonssmerter og kneartroskopi ved slitasjegikt hos personer over 40 år.  Disse er oversatt til norske forhold av en prosjektgruppe ledet av Helse Midt-Norge, som har fått i oppdrag å «vurdere om enkelte kirurgiske prosedyrer som utføres i helsetjenesten i dag ikke skal benyttes rutinemessig eller kun gitt spesifikke kriterier for bruk».

Prosjektet ble døpt «Revurderingsprosjektet» og stoppet, som så mye annet, helt opp da pandemien traff.

DA GRUPPEN kom sammen igjen i år, var det med to hypoteser: Enten har norsk helsevesen, godt hjulpet av en endret pasientatferd, brukt pandemien som en mulighet til å ta ned tjenester med diskutabel helsegevinst. Eller så ha pasientatferden blitt normalisert, fastlegers henvisningspraksis er tilbake til praksisen før pandemien og sykehusene jobber på spreng med å ta igjen etterslepet. Dessverre viser tallene at vi snart er tilbake igjen på det pre-pandemiske nivået – også når det gjelder prosedyrer med usikker helsegevinst.

Med unntak av perioden 12. mars til 15. april 2020 var det for landet sett under ett, ingen vesentlig reduksjon i bruken av tjenester med usikker helsegevinst slik de er definert i «Revurderingsprosjektet». Det er alvorlig!

I FORRIGE uke ble publikumskampanjen av Gjør kloke valg lansert. Målet er at befolkningen i større grad skal reflektere over risikoene knyttet behandling og dermed ta sin del av ansvaret for egen helse. Det er bra at en slik informasjonskampanje også retter seg mot pasientene, som altfor ofte setter likhetstegn mellom mye behandling og god behandling, men det er dessverre ikke nok.

Dersom vi skal klare å oppfylle prioriteringskriteriene; nytte, ressursbruk og alvorlighet, og lykkes med «Kloke valg»-kampanjen, må utfasing av prosedyrer med usikker helsegevinst forankres i ledelsen.

SOM VED pasientskader eller andre uønskede hendelser, oppstår overbehandling ofte på grunn av uvitenhet eller usikkerhet eller på grunn av uskrevne regler eller praksiskultur på arbeidsplassen. I et essay i BMJ reflekterer professor Michael Buist og Sarah Middletonover nettopp dette og spør: «Hvorfor handler ikke leger ut fra tilgjengelig informasjon?».

Når de geografiske variasjonene innen eksempelvis kneartroskopier er så enorme som de er, må ansvaret plasseres på toppen, ikke bare hos enkeltindivider i sykehusene.

SUKSESSOPPSKRIFTEN har kanskje Oslo universitetssykehus (OUS). I 2020 var «bare» 25 prosent av pasientene som ble operert for degenerative meniskskader over 40 år, ifølge Norsk pasientregister (NPR). I Helse Sør-Øst sett under ett var den på 47 prosent. I Helse Nord på 60 prosent. Og hos de private med avtaler var andelen over 40 år på 70 prosent.  

Det er bra med monitorering av praksis gjennom registre og helseatlas, men det må ikke bli «godt nok» å ikke være blant de «verste i klassen».

PANDEMIEN serverte oss muligheten til å få en kickstart på kampen mot overbehandling på et sølvfat, men vi grep den ikke. Det kan tyde på at problemet er mer kulturelt enn strukturelt – noe de seneste hendelsene i fotballklubben Brann kan være et eksempel på:

Det hjelper ikke å bytte ut spillere eller trenere så lenge man ikke gjør noe med kulturen.

I mandatet til Beslutningsforum for nye metoder ligger det allerede et utfasingsoppdrag, men det har i svært liten grad blitt praktisert til nå. Det er heller ikke gitt at dette er riktig forum for denne typen oppdrag.

EN TING er i hvert fall sikkert: Det kan ikke være opp til befolkningen alene å behandle Brann-syndromet i Helse-Norge.