LAR, det viktigste tiltaket for overdoseforebygging - men fornyelse er nødvendig

Nyhetsbildet sommeren 2024 har vært preget av dystre overdosetall og bekymring rundt hvordan vi skal møte dette videre. Helseminister Vestre har gått så langt som å si at velferdsstaten har feilet og ikke stilt opp for de som trenger det mest (TV2 13.06.24). I juli fremmet Vestre hastetiltak, som lettere og større tilgang på motgiften Nalokson og sikring av at en rekke lavterskeltiltak skal få videre drift. Det er kanskje ikke breaking news, men sårt etterlengtede grep.

Det viktigste tiltaket for å redusere overdosefare, er legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Det fremkom også på NRK nyhetsmorgen 29.07., da som forebyggende tiltak ved løslatelse fra fengsel.

LAR har ikke lenger nyhetens interesse og til tross for relativt lett tilgjengelig behandling, blir ikke overdosetallene lavere. Da må vi undre oss over hvordan behandlingstilbudet forvaltes og hvordan vi kan fornyes.

Historisk sett har LAR vært noe litt annet enn annen livreddende medisinsk behandling. I LAR har vi forsøkt å yte helsehjelp - både medisinsk, sosialfaglig og psykologfaglig - samtidig med å kontrollere, overvåke, oppdra, grensesette, straffe, sanksjonere, redde 3. parts liv, lære bort moral, gi konsekvenser. Det har skapt et rotete medisinsk landskap. Da kan man fort gå seg vill.

Signaler fra helsemyndighetene bidrar også til det rotete medisinske landskapet. Private ideelle aktører som Eikaklinikken og 24sju/Kirkens Bymisjon gir individuelt tilrettelagt substitusjonsbehandling til personer med opioidavhengighet, utenfor LAR. Valg av legemidler, doser og henteordninger hos disse er ofte på siden av hva LAR-retningslinjen anbefaler.

Fristilte aktører som de nevnte bidrar til å imøtekomme en pasientgruppe LAR ikke klarer å nå, og er således viktige i et samfunnsperspektiv. Samtidig skapes et skille mellom det offentlige tilbudet Helse-Norge gir og det tilbudet andre gir. Helsemyndighetene dobbeltkommuniserer hva substitusjonsbehandling skal være ved å støtte både fristilte aktører (for eksempel gjennom offentlige tilskuddsordninger) samtidig med å gi retningslinjer til det offentlige LAR som ikke harmonerer med praksisen hos de private.

Dette må ikke være et problem – kanskje er det faktisk heller en løsning. Det krever i så fall at helse- og tilsynsmyndighetene tar aktiv stilling til at substitusjonsbehandling i Norge kan skje både via LAR og via andre aktører. Man må da anerkjenne at vi trenger større mangfold i hvordan å gi substitusjonsbehandling, ved å sikre at private aktører har nødvendige rammer for drift og at slike tjenester er geografisk spredt. Da kunne LAR og andre aktører samhandle uten å representere ytterpunkter, og sammen gi et bredere tilbud. Da når vi også flere mennesker som lever med forhøyet overdosefare.

Et økende antall overdosetilfeller som skyldes legemidler foreskrevet av lege (FHI 2024) i atrogen avhengighet er et reelt problem der LAR bør være ett av flere svar. Det krever fornyelse av LAR, som et mer allment helsetilbud enn hva vi som hovedregel assosierer LAR med i dag. Vi må ta grep for å være en relevant og god løsning for mennesker som til nå ikke har vært en like naturlig del av målgruppen for LAR.

Kanskje kunne det skje ved å åpne opp for en større bredde av kompetanse inn i vårt felt. LAR en er en del av tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Det betyr at personalgruppen er sammensatt av sykepleiere, leger, psykologer og sosionomer. Alle med, hovedsakelig, spisskompetanse på rus og psykisk helse. Kanskje kan LAR trenge spesialister innen smertebehandling, fysikalsk medisin, rehabilitering, ortopedi og palliativ helsehjelp. Da kan vi, over tid, videreutvikle og ruste oss bedre for hva LAR skal være og hvem vi er for.

Det ville dessuten kunne minske stigma for pasienter i LAR som helhet.

Vi har en relativt ny LAR- retningslinje, fra 2022. Den er god, men den gir ikke en fasit på hvordan vi best balanserer i skjæringspunktet mellom forsvarlighet for den enkelte og forsvarlighet i et samfunnsperspektiv, da også i et overdoseforebyggende perspektiv. Det stiller forventninger til LAR og vår forståelse av samfunnsoppdraget vi er satt til å forvalte.

Min erfaring er at vi som system overraskende ofte fortsatt forvalter LAR som et gode som pasienter må gjøre seg fortjent til og at vi går oss litt bort i det rotete landskapet. Ikke av vond vilje, men i dype spor som ble skapt av historiske retningslinjer og som følge av utydelige styringssignaler. Og begrunnet i forsvarlighet, tidvis strukket for langt.

Nye retningslinjer blir nemlig heller ikke bedre eller nyere enn våre interne holdninger, vår vilje til utvikling og vårt verdigrunnlag til enhver tid.

Vi har god og nok dokumentasjon (FHI 2020, proLAR Nett 2021, NIM 2022/2023) på at vi har et stykke å gå før praksisen er oppdatert etter nye retningslinjer og endrede holdninger i samfunnet. Denne interne samtalen i eget system må også til for å gjøre LAR til en enda bredere, mer tilgjengelig og aktuell helsetjeneste - enten det er som medikamentell trygghet i et ellers stabilt liv, som skadereduserende tiltak for mennesker som lever marginalisert, som smertebehandling – og for alle, som god overdoseforebygging.

Kronikkforfatteren er også koordinator for nasjonalt LAR-nettverk og styreleder i Rusfeltets hovedorganisasjon. Hun presiserer at innlegget gir uttrykk for egne meninger.

Ingen oppgitte interessekonflikter