Langsiktig grunnforskning er avgjørende ved helsekriser

FORTELLINGEN OM hvordan vi kom ut av covid-19-pandemien, må korrigeres. Pandemien går mot slutten og historiefortellingen begynner. Vi har lenge kunnet lese om hvordan vi på rekordtid kunne utvikle effektive vaksiner, nye medisiner og nye behandlinger. Vi har hørt at SARS-CoV-2 kom uten en håndbok for hvordan det skulle håndteres – og at vitenskapen måtte starte med blanke ark.

Slik lyder fortellingen. Og så feil kan man ta.

GLEMTE HELTER. Under pandemien lærte vi oss raskt å forebygge, diagnostisere og behandle den nye sykdommen. Det kan ingen bestride. Heller ikke at dette skjedde gjennom et nært samarbeid mellom forskere, industri, forskningsfinansiører, helsearbeidere og myndigheter. Men dette var ikke resultatet av en kortsiktig innsats.

I virkeligheten er denne suksesshistorien tuftet på flere tiår med langsiktig grunnforskning. Generasjoner av grunnforskere er pandemiens glemte helter. Vi kan takke langsiktig grunnforskning for at vi kunne håndtere koronapandemien bedre enn spanskesyken.

Vi trenger bare å ta et blikk på listen over nobelprisvinnere for å forstå hvorfor vi var bedre rustet til å håndtere covid-19- pandemien enn spanskesyken for hundre år siden.

BRED PLATTFORM. Det er grunnforskningen som brakte oss den genetiske koden og oppdagelsen av mRNA tidlig på 1960-tallet. Grunnforskningen brakte oss kunnskap om virus og infeksjoner, og ikke minst innsikten i epidemiologi, cellebiologi og immunologi. Det er også grunnforskningen som har vist oss hvordan mRNA kan modifiseres og pakkes inn i fettblærer for å kunne fungere som vaksiner.

Alt dette har vært helt avgjørende for folkehelsetiltak under pandemien og for utviklingen av vaksiner og vaksinasjonsstrategier. Plattformen for forskningsuksessene under pandemien strekker seg utover medisin og biologi, og inkluderer andre disipliner som utvikling av teknologi (PCR, genomsekvensering) og epidemiologi.

STYRK GRUNNFORSKNINGEN!

Når neste pandemi rammer, må ikke viruset få det samme forspranget som SARS-CoV-2 fikk for tre år siden. Vi må nå ta fatt på en diskusjon om hvordan vi kan være bedre forberedt neste gang. Det er et spørsmål om å:

• Identifisere og karakterisere virus som kan spre seg fra dyr til mennesker og utvikle vaksiner mot disse virusene.
• Bygge kapasitet for medisin- og vaksineproduksjon på alle kontinenter og i det globale sør.
• Utvikle et styringssystem for rettferdig fordeling av medisiner, vaksiner og helseressurser på globalt nivå.
• Forbedre tilgang til storskala pasientinformasjon kombinert med forbedret overvåking og datadeling mellom nasjoner.

Ikke minst handler det om å styrke grunnforskningen – plattformen det hele hviler på. Etter pandemien må vi nå investere mer i forskning og spesielt i den nysgjerrighetsdrevne forskningen.

TILRETTELEGG BEDRE! Vi må investere mer i grunnforskning. Den frie, nysgjerrighetsdrevne forskningen er grunnfjellet for samfunns- og teknologiutvikling, og den har et langsiktig perspektiv. Som sådan er den ekstremt følsom for avbrudd i finansieringen. Pandemien har lært oss at vi trenger mer forskning langs hele spekteret fra laboratoriet til sykesengen, og tilbake igjen til laboratoriet.

Forskning koster, men disse kostnadene blekner sammenlignet med kostnadene ved å stenge ned samfunnet helt eller delvis, og de blekner sammenlignet med de menneskelige og sosiale kostnadene av en global helsekrise.

Av de nordiske landene er det dessverre Norge som har investert minst i forskning og utvikling de siste årene, målt som andel av brutto nasjonalprodukt (BNP). Dette omtales nylig av forskere ved Statistisk sentralbyrå i en artikkel i fagbladet Forskningspolitikk og i Khrono.

Skal Norge være rustet til å møte nye helsekriser, må myndighetene i Norge legge til rette for at det investeres mer i grunnforskningen fremover.

EN RIKTIG FORTELLING? Grunnforskning er en del av Norges totalforsvar. Om vi noen gang har vært i tvil: Pandemien har vist oss at nysgjerrighetsdrevet grunnforskning i mange disipliner over lang tid er en viktig del av samfunnets motstandskraft – og en viktig del av vårt totalforsvar. Vi har også lært at forskning som ikke ble ansett som relevant i sin tid, plutselig ble høyst relevant da en helsekrise brøt ut. Når historien skrives om pandemien, er det nettopp dette vi må fortelle.

Når covid-19 pandemien er over, kan vi ikke bare trekke et lettelsens sukk. Tvert imot, vi må jobbe hardere enn før for å bli bedre forberedt på den neste krisen. Vi vet at en ny krise vil komme.

Men vi vet ikke når.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatterne oppgir ingen interessekonflikter, men tilføyer at Ole Petter Ottersen er tidligere rektor ved UiO og Karolinska Institutet i Stockholm.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 06-utgaven