Kanskje sykefraværet blant kvinner er akkurat passe høyt?

De siste 20 årene har kvinner jevnt over hatt rundt 2– 3 prosentpoeng høyere sykefravær enn menn. Det sies ofte i media at sykefraværet blant kvinner er for høyt. Jeg er ikke så sikker på at det er sant. Jeg tror sykefraværet står i stil med kvinnens totale produksjon i samfunnet, og at vi snakker altfor lite om det i debatter.

Som kvinner produserer vi nye mennesker til samfunnet. Mange kvinner bruker flere år av livet til å produsere barn. Det er meningsfylt, men går på bekostning av både søvn, energi, kropp og helse. Vi føder, vi revner, klippes, blir sydd, operert og går gjennom enorme hormonsvingninger som påvirker både kropp og sjel. Hele kroppen, fra muskler og ledd til psykisk helse påvirkes.

Produktive kropper

Etter en fødsel skal kropp og psyke hente seg inn, det tar tid. Ofte mer enn de 8,5 månedene som mor kan ta ut i permisjon. Samtidig skal kroppen nå gå over til å produsere melk i måneder til år. Og når den er ferdig med melk, produseres menstruasjon. Hver måned. For mange kvinner er de hormonelle påvirkningene under mensen sterke. Noen blir sengeliggende og mange merker at de ikke klarer å yte like mye. De siste årene har dette også kommet frem innen toppidretten, der belastningene nå tilpasses etter menstruasjonssyklus, i motsetning til i arbeidslivet.

For kvinner forventes jo også å produsere 100 prosent på jobb i full stilling. Økonomisk er det et tapsprosjekt om vi ikke jobber fullt. Så da jobber vi fullt, samtidig som vi produserer et menneske, melk og mensen. Det store hormonfallet i overgangsalderen går også upåaktet hen i arbeidslivet. Selv om vi vet at 1av 3 kvinner har så mye symptomer rundt overgangsalderen at funksjonsnivået faller kraftig. Og at flest kvinner faller helt ut av arbeidslivet i perioden rundt overgangsalderen.

Selv om fordelingen av oppgaver i hjemmet er mer likestilt enn tidligere, er det fortsatt kvinner som har hovedomsorgen hjemme. Kvinner er også i flertall i omsorgsyrker, ofte lavlønnede yrker. Omsorgstretthet blant kvinner er derfor reelt, og vil over tid kunne gi sykdom i seg selv.

Hormoner og kvinnesykdommer

Så ja, vi skal ha likestilling. Men likestilling betyr ikke å gå inn i mannens verden og gjøre som han. Graviditet, menstruasjon og overgangsalder er i utgangspunktet ikke noen sykdom, men det er tilstander som må tas hensyn til. Vi vet også at kvinner utgjør 80 prosent av alle som har autoimmune sykdommer, og at det henger sammen med hormonsvingningene vi har. I tillegg har vi rene kvinnesykdommer som for eksempel endometriose, PCOS og adenomyose. Likestilling må derfor innebære at samfunnet erkjenner og tar hensyn til kvinnenes totale produksjon og biologi, og legger mye bedre til rette slik at det er bærekraftig over tid.

Det er slått fast i rapporten «Den store forskjellen» fra 2023 at kvinnehelse fortsatt ikke tas på alvor. Det var regjeringen selv som bestilte denne rapporten. Den konkluderer med at hensynet til kjønn og kjønnsforskjeller i helse ikke ivaretas, og sier det er systemet som må endres. Utfordringen med helse og sykefravær hos kvinner må altså først løses av ledere og politikere på samfunnsnivå.

I dag forsøker politikere å løse sykefraværet på individnivå, ved at hver kvinne skal skjemmes over å ikke klare alt, eller ved å bare ta seg enda mer sammen. Det trues også med tapt inntekt i form av karensdager. Frem til kvinnehelse tas på alvor, må politikere slutte å påføre hvert enkelt sykemeldte kvinne skam ved å peke på henne som problemet i alle debatter. Skam er helseskadelig og gir mer sykdom.

Vi kan ikke fortsette med en fremstilling av sykemeldte kvinner som svakelige og sykelige, når de egentlig overpresterer. Kanskje sykefraværet bare er akkurat passe høyt for å kompensere for kvinnenes overproduksjon?

Ingen oppgitte interessekonflikter