Kommunene må kutte i tjenestetilbudet. Samtidig øker forventningene

Dag etter dag leser vi om kommuner som må kutte i viktige tjenester, samtidig som forventningene til hva de skal levere øker. Hvordan kan vi forvente at kommunene skal levere mer med færre ressurser? 

De økonomiske utfordringene er mange: Høy rente, prisstigning og sterk kostnadsvekst i helse- og omsorgssektoren. Samtidig ser vi økte utgifter generelt. Dette er en situasjon som ikke vil gå over før Stortinget gir kommunene de nødvendige midlene og reduserer den statlige styringen. 

Men penger løser ikke alt. Vi står overfor en reell mangel på arbeidskraft, og kommunene sliter med å rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft. 

Derfor må kunnskap alltid være bærende for riktig beslutning på alle nivåer. Når kunnskap uteblir, eller man velger å se bort fra kunnskapsgrunnlaget av ulike grunner, kan konsekvensene bli alvorlige. 

Kommunene skal nå overta rehabiliteringsansvaret 

I forslaget til statsbudsjettet 2025 ligger det at store deler av rehabiliteringstjenestene for kronikere skal overflyttes til kommunene gjennom helsefellesskapene. 

NRF er enige i at mange ville hatt nytte av et bedre rehabiliteringstilbud i kommunene. Det kunne hjulpet folk i en tidlig fase av sykdommen, og bidratt til å hindre at sykdommen utviklet seg. Men for andre vil ikke dette være nok. De trenger den tverrfaglige og spesialiserte rehabiliteringen som finnes i spesialisthelsetjenesten. Rehabilitering er en investering for å redusere fremtidige utgifter for samfunnet, men først og fremst en investering i folks helse og livskvalitet. 

NRF mener man i primærhelsetjenesten må prioritere å øke kapasiteten, utvikle kompetanse, gi et mer spesialisert tilbud, et tverrfaglige tilbud og etablere frisklivssentraler i alle kommuner. I spesialisthelsetjenesten må vi opprettholde kapasitet i påvente av utvikling i kommunene, og legge særlig vekt på behandlingstid og kompetanse. 

Kommunene må få økte bevilgninger og større handlingsrom 

Utfordringen er at det er krevende å få felles, forpliktende ambisjoner. Vi har ingen enhetlig regional organisering, vi har ulik organisering og samhandling mellom kommunene. Vi trenger politikere som våger å satse på helsefremming, forebygging, habilitering og rehabilitering som bærebjelke! Vi må ha en satsning på en bærekraftig helsetjeneste, og da må vi jobbe tverrfaglig. I tillegg til at det gagner enkeltmennesket, er det også god samfunnsøkonomi på sikt. 

Kommunene skal være ryggraden i vårt velferdssamfunn. For at de skal kunne ivareta sitt samfunnsoppdrag, må Stortinget øke bevilgningene og gi kommunene større handlingsrom. Hvis ikke, må nasjonale politikere ærlig forklare innbyggerne hva konsekvensene vil være: Det er rett og slett ikke nok penger til å finansiere det vi forventer. 

Det er en stor kontrast mellom situasjonen i Stortinget og virkeligheten ute i kommunene. Stortinget snakker om et "historisk godt kommuneopplegg", mens lokalpolitikerne kjenner på en helt annen virkelighet. 

Kommunene trenger tillit og handlefrihet for å levere gode tjenester til innbyggerne.

Ingen oppgitte interessekonflikter