Postkodelotteri for kreftpasienter

Pakkeforløpene for kreft, som kom fra 2015, har gitt kreftpasienter i Norge hurtig og lik behandling. De største positive endringene gjelder ventetid for utredning og behandling. Norsk helsevesen kan gratulere seg selv.

Bedre og raskere behandling spiller en nøkkelrolle i kampen mot kreft. I dag er det 330 000 personer i Norge som har eller som har hatt kreft, og dette tallet er økende. Oppfølgingen av de mange som lever videre etter behandlingen, er viktig. Om mulig enda viktigere er ivaretakelsen av dem som dør av sykdommen.

Det er nemlig ingen tvil om at mange får nedsatt livskvalitet etter gjennomført behandling. Det kan handle om å takle livets utfordringer etter å ha vært gjennom en alvorlig sykdom. Det kan også være å håndtere alt det som følger med erkjennelsen av at livet, til tross for en god behandling i helsevesenet, går mot slutten.

Lavterskeltilbud

Oppfølgingen av alle disse 330 000 som har eller har hatt kreft, i tillegg til deres familier, skal i all hovedsak foregå innenfor kommunehelsetjenesten. Så er spørsmålet: Hvordan skal kommunehelsetjenesten ivareta denne oppgaven?

Kreftforeningen har forsøkt å gi et svar på dette: I 2012 tok foreningen initiativ til opprettelse av kreftkoordinatorer i kommunene. Meningen er at kreftkoordinatorene skal være ansvarlige for et lavterskeltilbud som tilrettelegger hverdagen for dem som er eller har vært rammet av kreft. Der hvor ordningen er tatt i bruk har den blitt en ubetinget suksess, og både pasienter og pårørende har tatt den entydig godt imot. Kreftkoordinatorens viktigste oppgaver er å være støttespiller i en vanskelig og sårbar tid, gi veiledning for å finne fram til ulike tjenester, være bindeledd mellom sykehus og kommune samt å bidra til at pasient og pårørende mestrer hverdagen best mulig. 

Selv om erfaringene med kreftkoordinatorer har vært svært positive, finnes tilbudet langt i fra i alle kommuner og bydeler. For landet som helhet har omtrent 70 prosent av kommunene egne kreftkoordinatorer. Det er en klar tendens at jo lengre nord man kommer, jo færre kommuner er det som har ansatte i denne kategorien. I Finnmark har 28 prosent av kommunene kreftkoordinator, i Troms 48 prosent, mens i Agder har 25 av 25 kommuner egne kreftkoordinatorer.

Søndre Nordstrand 

I Oslo er det per i dag dekning i 14 av 15 bydeler. I ni bydeler er det ansatt to koordinatorer. For eksempel har bydel Frogner ansatt to kreftkoordinatorer og fire kreftsykepleiere. I motsatt ende finner man Søndre Nordstrand, der man under budsjettforhandlingene før jul bestemte å legge ned hele tilbudet. Søndre Nordstrand er en bydel med 40 000 innbyggere, der 50 prosent er utenlandsfødt eller har minst én av foreldrene som er født i utlandet. Utdanningsnivået er også lavt sammenliknet med andre bydeler. 

Med lavere utdanning og kanskje manglende forståelse av norsk er det nærliggende å anta at pasienter i denne bydelen har større behov for hjelp og støtte fra helsevesenet enn tilsvarende grupper andre steder i byen. Når vi i tillegg vet at befolkningen på østkanten av Oslo har lavest overlevelse for fem av seks kreftformer –på tross av at insidensen for flere kreftformer er høyest på vestkanten – så taler det sitt tydelige språk. På Oslos østkant burde det heller vært flere, ikke færre kreftsykepleiere og -koordinatorer enn på vestkanten.

Vi bør som samfunn ha et mål at alle kommuner gjør som bydel Frogner med 60 000 innbyggere; ha to kreftkoordinatorer og fire kreftsykepleiere.

Inntil det lar seg gjøre, må minimumskravet være at alle landets kommuner har én kreftkoordinator. Dette bør lovpålegges. Norge kan ikke være bekjent av den ulikheten som eksisterer i dagens helsetilbud.

På ny venteliste 

Helseminister Vestre har et sterkt engasjement for å få ventelistene ned. Det er bra. Men det er for lite snakk om hva som skjer etter at pasientene er ferdig behandlet. Hvis pasientene ikke får den nødvendige oppfølgingen i kommunehelsetjenesten, er det stor fare for at de havner på en ny venteliste. Det økende antallet pasienter med kreft kan man uansett ikke prioritere ned. Det er opp til norske politikere og myndigheter å løse dette problemet.

Ingen oppgitte interessekonflikter