Utskjelt – men nødvendig

BESLUTNINGSFORUM så dagens lys i 2014. Målet er prioriteringer i henhold til kriterier vedtatt av Stortinget ved innføring og avvikling av behandlingsmetoder i spesialisthelsetjenesten, samt en likeverdig helsetjeneste. Kritikken av ordningen har sittet løst. Behandlingstid og hemmelige legemiddelpriser er to forhold som gir kritikerne gode skyts, bare for å nevne noe.

Prioritering er nødvendig også i helsetjenesten. Uansett hvor vanskelig og smertefullt prioriteringer er både på overordnet nivå og, ikke minst i direkte møter med den enkelte pasient, så må det gjøres.

DA ER DET avgjørende at prioriteringene foretas på en måte som inngir tillit, og etter de samme kriteriene enten det er snakk om nye legemidler, diagnostiske tester eller en ny kirurgisk metode. Bare da kan prioriteringsordningen sikre kvalitet, rettferdig bruk av penger, og et likeverdig helsetilbud til alle, uavhengig av hvor de bor og hvor de behandles. Statistikken Dagens Medisin har hentet ut fra Beslutningsforum, indikerer at vi ikke er helt der i dag.

Etter fem år med Beslutningsforum er det primært innføring av nye legemidler som har kommet på de fire RHF-direktørenes prioriteringsbord. Andre behandlingsmetoder kommer sjeldnere dit. Kreftbehandling dominerer. Det gjelder både legemidler og andre metoder. Årsakene kan være mange og sammensatte. En åpenbar forklaring på de mange sakene om kreftlegemidler er at feltet er i en rivende utvikling, særlig innen immunterapi.

OM FORDELINGEN av saker mellom legemidler mot kreft og legemidler mot andre diagnoser gjenspeiler den faktiske utviklingen i legemiddelmarkedet, er vanskelig å vurdere. Det tenkes at legemidler mot diagnoser med mindre oppmerksomhet, færre pasienter, og ingen sterk pasientorganisasjon, oftere bør finne veien til Beslutningsforum enn i dag.

Legemiddelindustrien har strenge krav på seg for dokumentasjon av effekt, sikkerhet, og bivirkningsprofil før nye legemidler tillates brukt i ordinær pasientbehandling. Med slik dokumentasjon på plass er veien kort til Beslutningsforum, der pris skal vurderes opp mot nytte.

KRAVENE til dokumentasjon før nye legemidler tas i bruk, samt til dels høye priser, er antakelig noe av forklaringen på at legemidler langt oftere kommer til Beslutningsforum enn andre nye behandlingsmetoder med mindre – om noen – formelle krav til tilsvarende dokumentasjon før metoden tas i bruk. Ikke minst gjelder det nye kirurgiske metoder.

Det er grunn til å spørre om ikke årsaken også er å finne i den interne kulturen ved norske sykehus. For der legemidler med god grunn settes under lupen og må testes ut, er det mindre tradisjon, rutiner og kontroll ved innføring av andre metoder.

EN SLIK PRAKSIS kan få alvorlige konsekvenser for pasientene, slik vi har sett da noen sykehus tok i bruk en ny operasjonsmetode ved endetarmskreft som viste seg å gi mer alvorlige komplikasjoner og ikke mindre, slik legene håpet på. Metoden var ikke vurdert i Beslutningsforum. Der hadde metoden neppe fått grønt lys.

Den lave andelen av saker for andre behandlingsmetoder enn legemidler, samt mangelen på saker om avvikling av behandlingsmetoder, gir grunn til bekymring. Prioritering handler like mye om å avskilte behandlingsmetoder som ikke fyller dagens krav til dokumentasjon og prioritering, som det handler om innføring av nye metoder.

Ansvaret for at alle behandlingsmetoder kommer til Beslutningsforum ligger i stor grad hos de fire RHF-direktørene, men også hos de mange lederne på ulike nivåer i våre mange helseforetak. Det er et lederansvar å sørge for at nye forskningsresultater og andre nyvinninger innen hele spekteret av utredning, diagnostikk og behandling, raskt blir vurdert etter felles kriterier før de eventuelt implementeres eller avskiltes. Ledere på alle nivåer må ta en mer proaktiv rolle enn vi hittil har sett.

BESLUTNINGSFORUM har så langt ikke evnet å levere godt nok, men ingen har foreløpig kommet opp med en bedre løsning for prioriteringer i helsesektoren etter at prioritering for alvor kom på den politiske agendaen på 1980-tallet. Siden den første NOU-en om prioriteringer, Lønning I, kom i 1987, er prioriteringer i helsetjenesten behandlet i en rekke offentlige utredninger. Et prioriteringsråd er etablert – og lagt ned igjen.

Løsningen nå er neppe å legge ned Beslutningsforum, men tiden for endring er overmoden, også for å møte utfordringene tilknyttet et økende misforhold mellom hva som er medisinsk og teknisk mulig – og ressursene til rådighet.