Tilliten rundt organdonasjon står på spill

I EN SITUASJON hvor behovet for flere organer er prekært, er det svært uheldig at det sås tvil om metodene som brukes ved organdonasjon i Norge.

Stadig flere av oss har tatt avgjørelsen om at vi ønsker å gi våre organer til andre hvis det skulle være aktuelt. Det gjør vi fordi vi mener det er viktig - og i tillitt til at helsetjenesten håndterer dette på aller beste måte.

Aller viktigst er det at pårørende i svært sårbare situasjoner, som må ta den endelige beslutningen om deres nærmeste skal bli donor eller ikke, føler seg helt trygge på at kriteriene som brukes for å erklære deres nærmeste for død, er både medisinskfaglig, etisk og juridisk avklart og på høyt nivå.

Det er bred enighet om at flere må bli organdonorer slik at flere liv kan reddes. Skal det skje, er tillit helt avgjørende.

 DENNE TILLITEN står nå på spill. NRK har denne uken blåst nytt liv i den faglige uenigheten knyttet til dødskriterier ved organdonasjon. Det er en av pressens kjerneoppgaver å kikke «makten» i kortene – også når konsekvensene av omtalen kan bli negative for dem det gjelder.

Allerede i juni 2017 ble det i en kronikk i Aftenposten rettet har kritikk mot innføring av den nye metoden.  

Men striden som i lang tid hadde pågått mellom ulike fagmiljøer og sykehus nådde offentlighetens lys for alvor i mai 2018. Dagens Medisin dekket da saken bredt under tittelen Fagstrid stopper organdonasjon.

Kort oppsummert handler saken om at landets fremste eksperter på organdonasjon ved Oslo universitetssykehus som har landsfunksjon for transplantasjonskirurgi her til lands, ønsket å innføre en ny metode for dødskriterier, såkalt Donation after Circulatory Death (DCD) i Norge. Metoden tillater at pasienter med svært alvorlige hodeskader – uforenlige med liv – men med ikke fullstendig opphørt sirkulasjon til hjernen, kan bli organdonor. Målet med metoden er flere donorer og bedre kvalitet på organene gjennom bedre sirkulasjon.

VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS (OUS) ble det etablert et pilotprosjekt som skulle teste metoden. Prosjektet hadde alle nødvendige godkjenninger før oppstart. Etter hvert som resultatene kom, steg begeistringen blant fagfolkene ved OUS. De vurderte metoden som så god at de ønsket å innføre den snarest mulig. De sørger selv for å få gjennomført en mini-metodevurdering.

De informerte Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) og Helsedirektoratet. Etter hvert blir Helse Sør-Øst RHF også informert.

Tillatelser for innføring av metoden som nasjonal standard blir gitt av daværende administrerende direktør, Bjørn Erikstein etter behandling i sykehusets styre. Så innføres metoden og ulike donorsykehus informeres om dette. Det hevdes da at ikke bare OUS-direktøren, men også helseministeren har gitt sin godkjenning til at metoden brukes.

DET ER HER det i iveren etter å komme i gang med en metode som kan øke antall donorer i Norge, at det går helt feil. Protestene og kritikken fra andre fagmiljøer og sykehus lar ikke vente på seg. De er ikke like overbevisst om at dette er medisinskfaglig godt nok dokumentert, og det stilles spørsmålstegn rundt både etikk og jus.

Når uenigheten blir kjent for De regionale helseforetakene velger fagdirektørene der å stoppe bruk av metoden, melde saken inn til Nye metoder, og få en fullstendig metodevurdering. Her vil både medisinskfaglige, økonomiske, etiske og juridiske sider ved metoden, bli vurdert. En konklusjon på dette er ventet om kort tid. Så skal saken endelig behandles i Beslutningsforum.

Denne saken er nok et eksempel på at sterke fagmiljøer og leger i aller beste mening innfører metoder i norsk helsetjeneste uten at de er vurdert i Nye metoder, slik praksis skal være. Det må ta slutt. Før nye metoder innføres må alle sider være vurdert. Debatten må tas.

SÅ KAN man spørre seg om det her er innført en metode som kan ha fått negative konsekvenser for pasientene, eller om det hele er storm i et vannglass. Lite tyder på at metoden har gitt uheldige konsekvenser. Mye tyder på at den har reddet liv og kan redde flere og gi økt tilgang til donorer hvis den innføres.

Metoden er allerede i bruk i andre land. Blant disse er England som viser til gode resultater og flere donorer. Piloten eller forskningsprosjektet ved OUS viser også lovende resultater. Pårørende rapporterer at de er fornøyd.

Til tross for at metoden blir diskutert både i Norge og internasjonalt, er det liten grunn til å tro at metodevurderingen som nå ferdigstilles vil sette foten ned på medisinskfaglig eller etisk grunnlag. Om metoden kan innføres innenfor gjeldende lovverk gjenstår å se.

STORM I ET vannglass er dette imidlertid ikke. Prosessen i saken fortjener kritikk. Det er flere grunner til det. Først det åpenbare: Informasjon til HOD, Helsedirektoratet og HSØ er ikke det samme som godkjenning derfra. Det gjelder selv om ingen innledningsvis satte foten ned. Det kan likevel være tolket som en tillatelse blant ekspertene ved OUS. 

Det er imidlertid all grunn til å spørre hvorfor hverken HOD, Helsedirektorat eller HSØ foretar seg noe når de blir informert om at metoden blir innført uten en full metodevurdering og behandling i Beslutningsforum. Slik har også de og ikke bare OUS et medansvar i denne saken. I tillegg har alle bidratt til å undergrave systemet som skal sikre at ingen metoder innføres nasjonalt før Beslutningsforum gir grønt lys.

DESSUTEN HAR administrerende direktør ved OUS ingen fullmakter til å innføre nasjonale metoder som også betyr endret praksis ved andre sykehus – i alle fall ikke sånn helt uten videre. Så stiller jeg meg undrende til at fagmiljøene ved andre sykehus virkelig kunne tro at helseministeren personlig gir tillatelser til enkelmetoder? Selvsagt gjør han ikke det.

Det er helt på sin plass når fagmiljøer ved blant annet Haukeland Universitetssjukehus og Universitetssykehuset i Nord-Norge beskriver prosessen som «uryddig» uten at juridiske og etiske sider er godt nok utredet. Deres frykt for at transplantasjonsvirksomheten kan komme i «vanry» er reell.

At også flere etikk-komiteer, etikere og juseksperter etterlyste en nasjonal metodevurdering og bred debatt, blant annet for å avklare hva man gjør hvis hjertet begynner å slå igjen, viser kompleksiteten i denne saken.

I 40 ÅR har det vært et krav for donasjon i Norge at hjernen skal være totalt og uopprettelig ødelagt. Det er blant de strengeste kravene i verden. Det er mye mulig at tiden er moden for endring av dette, slik en rekke andre land allerede har gjort.

Men det må skje etter grundige vurderinger i etablerte systemer og etter åpen debatt. Bare da kan både vi som allerede har meldt oss som organdonorer og alle dem vi ønsker skal følge etter oss, være trygge på at dette skjer innenfor rammen av høy medisinskfaglige, etiske og juridiske rammer.

En mini-metodevurdering, som kun involverer ett HF, blir for smalt for å få belyst alle sider av en så sammensatt, kompleks og etisk krevende problemstilling som denne metoden representerer. Derfor er opprydningen som nå skjer helt nødvendig.