Sterk melding – usikker effekt

REAKSJONENE fra sentrale aktører viser at regjeringen har truffet med stortingsmeldingen om helsenæringen.

«Helsenæringen – sammen om verdiskaping og bedre tjenester» er et etterlengtet politisk dokument, som skal gi økt konkurransekraft i den norske helsenæringen og bidra til en mer bærekraftig helse- og omsorgstjeneste.

I problembeskrivelsen legger ikke regjeringen skjul på at svært mye gjenstår før helse kan bli en stor og viktig næring i Norge.

MEN PROSESS er også viktig i samfunnsbygging – og talspersoner fra nærings- og helseaktører roser arbeidet som er lagt ned fra de to departementene; Nærings- og fiskeridepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, på veien frem mot at meldingen nå er materialisert.

Departementene har mottatt over 60 skriftlige innspill og avholdt en rekke møter med berørte aktører.

NÅR MANGE av innspillene også er tatt til følge og inkludert i meldingen, øker selvsagt også oppslutningen om innholdet – og forslagene til tiltak.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) la frem meldingen på Innovasjonssenteret ved OUS Rikshospitalet fredag.

STATUS FOR helsenæringen i Norge er som følger, ifølge næringsministeren: Det er «liten kultur for samarbeid», «uklar rolledeling», «lite profesjonelle offentlige anskaffelser», «antallet kliniske studier går ned», «utfordrende tilgang til kapital», «krevende å få innpass internasjonalt» – og «vanskelig tilgang til helse- og registerdata».

Punktlisten til næringsministeren kan leses på flere måter. På den ene siden er den en hard kritikk av hva den Høyre-dominerte regjeringen ikke har fått til, etter å ha sittet ved makten siden 2013.

MEN også: Den ærlige situasjonsbeskrivelsen viser hvor sterk motviljen i offentlig sektor har vært overfor private helseaktører.

Ting tar tid, og helsetjenesten er et tankskip som ikke omstiller over seg natten. Eller som en tidligere sjef av undertegnende en gang uttalte: «Her i bedriften mottas enhver ordre som en mild anmodning».

POLITIKKOMRÅDET «helse som næring» har heller ikke den sterkeste konkurransen. Verken Senterpartiet eller SV ønsker private inn i den offentlige helsetjenesten.

Arbeiderpartiets landsmøte pekte i går på seks næringer vi skal leve av i fremtiden – helt uten å nevne helse.

DETTE er en gavepakke til Torbjørn Røe Isaksen og Bent Høie, noe førstnevnte selvsagt ikke lot være å nevne på dagens fremlegging: Helse er en «vinnernæring», sa næringsministeren, med tydelig referanse til Jonas Gahr Støre.  

Innad i Høyre har Sveinung Stensland, partiets fremste helsepolitiker på Stortinget, vært en sterk talsmann for bedre rammer for helsenæringen.

Når helseminister Bent Høie har stått last og brast rundt systemet for Nye Metoder – som ofte sier nei til nye medisiner – har Stensland spilt rollen som industriens og næringslivets mann.

HER ligger det også en iboende konflikt mellom næringsliv og helse.

Helse- og omsorgsdepartementet skal passe på kostnadene til helseformål i spesialisthelsetjenesten, og har rigget et stramt system for å sikre lavest mulig pris og sterk kontroll over utgiftene.

Derfor er det neppe tilfeldig at det er Torbjørn Røe Isaksen som har frontet helsenæringsmeldingen.

HELSEMINISTER Bent Høie var ikke engang til stede under presentasjonen, selv om Høyre-nestlederen for lenge siden skal ha takket ja til å holde innlegg for søsterpartiet i Sverige.

Skal norsk helsenæring lykkes på hjemmebane, kan ikke norske myndigheter, sykehus eller våre hjemlige systemer være blant de største hindringene.

ALT dette erkjennes i helsenæringsmeldingen, og det er en god start på en ny giv. Hindre kan forseres, men den aller største utfordringen er imidlertid denne:

Norge er i bakevja internasjonalt for å skape næringsvirksomhet på helsefeltet. Mens vi forholdt oss til «helse som utgift», har andre land sett på «helse som næring».

MYE handler også om historie: I Danmark er for eksempel legemiddelfirmaet Novo Nordisk større enn Statoil er her hjemme. Betydningen slike lokomotiver har for et lands økonomi, kultur og tenking, kan neppe overdrives.

Nå er saken som følger: Norge har ikke lenger noe valg: Digitalisering. Persontilpasset medisin. Kunstig intelligens.

ALT dette er over oss nå.

Sykehusene – og hele helsetjenesten – er avhengig av løsningene som næringslivet kan tilby. Norsk helsetjeneste kan ikke lenger være seg selv nok.

ERIK FOSSE ved Intervensjonssenteret beskriver situasjonen godt: Den digitale revolusjonen kan sammenlignes som overgangen fra hest til bil.

Den påvirket infrastrukturen i hele landet, med nye veier, bensintrasjoner, mobilitet og transport.

Bilen gjorde at vi måtte ha et nytt lovverk, med veitrafikklov, fartsgrenser og promillegrenser. Og vi fikk et nytt «politi» – trafikkpolitiet.

DAGENS utfordringer er vanskeligere å få øye på, fordi de er digitale – ikke fysiske. Men skal vi lykkes, må alle bidra. Både helsepersonell og teknologer må samarbeide.

Om man jobber i det offentlige eller private, blir underordnet. Det er utfordringer nok til alle.