På gjensyn USA – ta vare på deg selv!

KOMMENTAR: Christer Mjåset, nevrokirurg, forfatter og tidligere fagforeningsleder. Jobbet inntil i sommer ved Harvard School of Public Health/Harvard Business School, Boston/USA

BOSTON/OSLO: Noe av det siste jeg hørte på bilradioen da jeg forlot Boston i juli, var et reklameinnslag på Kiss108 der stasjonen selv annonserte at de samlet inn penger til å kjøpe laptoper til alle Bostons skoleelever.

Skolene åpner ikke som vanlig til høsten, og det er mange barn som ikke har foreldre med penger til å kjøpe datamaskiner for å kunne følge fjernundervisning. Ettersom sikkerhetsnettene som fins i det norske samfunnet, ikke er til stede i det amerikanske, må veldedige og private organisasjoner, som Kiss108, trå til.

Og det fungerer på et vis. Det siste halvåret har jeg opplevd at amerikanerne er svært så villige til å bidra med hjelp til landsmenn som ikke har ressurser: Det eksisterer en dugnadsånd også her i USA.

Alle de private initiativene og dugnadene kan likevel ikke veie opp for at samfunnet rammes veldig skjevt når en så stor medisinsk og sosioøkonomisk krise som koronaepidemien oppstår. Det er det mange årsaker til.

Én av dem er hvordan de fargede minoritetene behandles.

KOLLEKTIV ERKJENNELSE. To dager etter at George Floyd i mai ble kvalt av en politibetjent for å ha betalt med en mulig falsk 20-dollarseddel for en pakke med sigaretter, var jeg og mine to sønner gått lei av at kunstgressbanen på skolen et kvartal unna hadde vært avstengt i over to måneder som ledd i byens lockdown.

Vi hoppet over gjerdet for å spille fotball, men ikke lenge etter kom en politibil kjørende opp med blinkende taklys. Jeg unnskyldte meg straks de to politibetjentene kom ut med pistoler i beltet og alvorstunge blikk. De viste seg å være svært hyggelige og forståelsesfulle, men det var som om både de og jeg tenkte at det ikke hadde vært det samme om jeg hadde vært en høyreist svart mann i stedet for en blåøyd skandinav. Statistisk hadde jeg da med overveldende sannsynlighet blitt arrestert for ordensforstyrrelse.

DISKRIMINERING. Den kollektive erkjennelsen av at diskriminering av fargede i det amerikanske samfunnet er så systematisk innvevd som den er, har vært formidabel de siste månedene.

Mange nordmenn har sett bilder av opptøyer, i tillegg til bannere og postere med «black lives matter»-slagord som har vært oppstilt i vinduer og hager overalt. Det som har vært mer påfallende for oss som har vært her borte, er likevel hvordan hvite middelklasseamerikanere spontant har uttrykt sin dårlige samvittighet over hvordan fargede minoriteter blir behandlet.

Amerikanerne har god grunn til å føle på denne samvittigheten. For denne forskjellsbehandlingen gjelder ikke bare hvordan politiet håndterer minoritetsgrupper. Spesielt i helsetjenesten er forskjellsbehandlingen grotesk – og statistikken har vært der lenge.

GRAVIDITET OG DØD. For å bruke noe annet enn covid-19-relaterte tall, er eksempelvis graviditetsrelaterte dødsrater tre til fire ganger høyere for svarte kvinner sammenlignet med hvite – selv for dem med lik sosioøkonomisk bakgrunn.

I akademia etableres det nå et ekstremt fokus på «health disparities» – ulikheter innen helse. «Alle» skal diskutere dette fenomenet, og spesielt politikerne som nå står i kø for å delta i universitetenes nettseminarer om helse.

Spørsmålet er om dette trykket nå medfører realpolitiske endringer. Den sittende administrasjonen viser foreløpig ingen vilje til å ta tak i noe som helst, og nettopp derfor er det kommende presidentvalget så viktig.

HVOR BLIR DET AV BIDEN? På motorveien sørover fra Boston passerer man et gigantisk banner hvor det står «Joe Biden for president», og rett under «Kennedy for US senate 2020». Sistnevnte er barnebarnet til Robert Kennedy, som utfordrer sittende demokrat Ed Markey i høstens valg til senatet.

Det er ikke tilfeldig at Biden presenteres sammen med Kennedy – det navnet er som politisk adel å regne i New England. Men bortsett fra dette banneret har Biden så langt vært påfallende fraværende i offentligheten i statene i nordøst.

FORMANINGER. En av årsakene er at pandemien har gjort det umulig for Biden å bevege seg rundt for å møte velgere og for å holde rallies. En annen årsak er nok at dette er et rent strategisk valg fra Bidens side. I vår snakket jeg med taleskriveren hans da vi var i Washington DC, og han var nokså åpenhjertig med hvor vanskelig det var å forfatte det Biden skulle kommunisere om den pågående pandemien.

Det kan ikke være for moraliserende. Biden er ikke medisinsk utdannet, og Trump har også sørget for å ha full kontroll på informasjonen fra den nasjonale covid-19 «task force» med Dr. Fauci i spissen. Dermed har Biden endt opp med å komme med sporadiske vær voksen-formaninger på Facebook Live og i enkelte talkshows på TV.

HELSETJENESTEN SVIKTER. Joe Bidens nøkterne mediestrategi har foreløpig vært nok til å kunne lede på meningsmålingene uten at noen demokrater føler seg for sikker på at seieren er i boks – selv ikke når Trump gang på gang blamerer seg selv i flere ulike nyhetskanaler.

Ingen kan klandre Trump for koronaviruset, sier de 33 prosentene som synes han gjør en god jobb med pandemien, og sår samtidig tvil om en demokrat som Obama hadde gjort det noe bedre.

Og til en viss grad har de rett. Trump får etter min mening mye av skylden for det som egentlig burde tilskrives den amerikanske helsetjenesten. Den fungerer rett og slett ikke som den skal.

ANNERLEDES OG UNIKE. Den tidligere helseteknologiministeren til Barack Obama, David Blumenthal, publiserte nylig en lengre artikkel i Harvard Business Review, der man diskuterer tre scenarioer for hva som kan skje med den amerikanske helsetjenesten i forbindelse med utfallet av koronaepidemien.

Bare i det verst tenkelige scenarioet, der dødstallene fortsetter å stige og vaksinen uteblir, konkluderer han med at man kan begynne å nærme seg tanken på å se til Europa, der myndighetene har mer enn et svakt reguleringsansvar.

200.000 DØDE. Snart 200.000 døde amerikanere, avsløringer som tyder på at de svakerestilte i samfunnet rammes formidabelt mye mer enn dem med flere ressurser, er foreløpig ikke nok til å at amerikanerne i det hele tatt begynner å revurdere måten man organiserer helsetjenesten på.

Amerikanerne har en intens tro på at de er annerledes og unike; det som fungerer andre steder, vil ikke gjøre det her. Den holdningen har jeg blitt møtt med av de mest velutdannede professorene i Boston-området. Man vil ikke overlate ansvaret for helsetjenestene til myndighetene, selv om det betyr at du ikke kan regne med å få behandling dersom du ikke har råd til helseforsikring.

«Det er ikke et spørsmål om når det kommer en vaksine», begynte en ansatt å fortelle meg da jeg var i banken nylig. «Det store spørsmålet er hvor mye den vil koste».

Noen Medicare for all-løsning var han likevel ikke for. «Jeg stoler ikke på politikere», sa han. Og det er på et vis mulig å forstå.

HVA NÅ? «For første gang i historien er jeg engstelig for at valget i november ikke skal gå ordentlig og rettferdig for seg», sa min nabo i en middag rett før vi dro hjem igjen i juli. Amerikanerne er merkbart usikre på hva som vil skje uansett utfall av neste presidentvalg – enten det kreves oppmøte eller stemmer samles inn via post.

Jeg gjorde det til en vane å spørre mine høyt utdannede kolleger på Harvard om hva de tror vil skje om Trump nekter å gå av – og om han faktisk kan gjøre det. Ingen kunne gi meg et godt svar.

En tverrpolitisk gruppe tok nylig for seg denne problemstillingen og satte opp et rollespill der man spilte ut ulike scenarioer etter høstens valg. Resultatet var nedslående. Det amerikanske rettssystemet har lite å stille opp med dersom en president er villig til å ignorere loven, var en av konklusjonene. Det er skremmende å vite, når det er høyst sannsynlig at Donald Trump nok strekker seg langt for å beholde makten etter valget, spesielt hvis han taper med knapp margin.

Dermed går vi mest sannsynlig mot et lengre rettslig oppgjør i høst – dersom valget ikke gjennomføres på sedvanlig vis med valgurner og fysisk oppmøte. Med dagens smitteutvikling virker det å være urealistisk.

UBEHAGELIGE VALG. På vei til flyplassen i juli kjørte vi over den flere etasjer høye George Washington-broen på nordvestsiden av Manhattan mot New Jersey. Halvveis over broen har man fantastisk utsikt over downtown i sør, og det er i slike øyeblikk du føler på størrelsesforskjellene mellom lille Norge og imponerende store USA.

Etter å ha tilbrakt et helt år her borte, har jeg bare så vidt begynt å forstå hvor lite jeg vet om landet og befolkningen her. Det er lett å ty til generaliseringer når man forsøker å beskrive det som skjer nå, slik som norske medier har en tendens til å gjøre. Veien fra fordom til fordømmelse er så altfor kort, som Frank Aarebrot sa det i sin bok om amerikansk politikk. Det er viktig å huske at det som oppfattes som riktig for en nordmann, kan oppleves som svært fremmed for en gjennomsnittlig amerikaner.

Farvel USA – på gjensyn – ta vare på deg selv! Jeg har troen på at dette skal gå bra til slutt. Men det kommer til å ta tid, og det må tas noen ubehagelige valg – spesielt i forhold til helsetjenesten.