Mer bråk i vente

VI VISSTE jo alle at det ville komme. Men nå er det her. Resultatet av tøffe forhandlinger mellom fire styringskåte politiske partier blir virkelighet. Et bittelite parti som kjemper mot sperregrensen har i alle fall sørget for oppmerksomhet rundt egen politikk. For KrF er dagens høringsnotat en politisk seier – det kan det ikke herske tvil om. Mer gjennomslag etter at abortkortet var trukket, var rett og slett utenkelig.  

At det blir bråk, debatt, protester og ikke minst paroler i 8. marstog over hele landet, vil ikke overraske noen.  

Men hva innebærer forslaget som nå sendes på bred høring, og hva blir til syvende og sist konsekvensene for barnet som eventuelt får se dagens lys uten sin tvillingbror eller søster, den enkelte kvinne, for fagfolkene og for samfunnet som helhet?

ABORTLOVEN skal endres. Lovendringen er en innskrenkning i kvinners rett til selvbestemt abort. Det er et faktum. For kvinner som bærer mer enn et barn, får det åpenbart konsekvenser. De må møte i en nemnd og argumentere for hvorfor de ønsker å redusere antall fostre. De må begrunne sitt livs kanskje aller vanskeligste valg overfor helt fremmede mennesker. Uansett hvor vennligsinnede, kloke og faglig sterke nemndmedlemmene måtte være. Uansett hvor gode kort kvinnen har på hånden. Og uansett hvor lite sannsynlig det er at nemnden sier nei. Det er en belastning - og det påfører sårbare kvinner en usikkerhet. Det gjelder enten kvinnen har fire, tre eller to barn i magen.

Som kvinne er det såre enkelt å føye seg inn i rekken av indignerte og til dels høyrøstede mennesker som uttrykker sin avsky mot det som oppfattes som et skikkelig steg tilbake. Når jeg likevel ikke er å finne helt fremst i hylekoret, er det fordi jeg erkjenner at fosterreduksjon er langt mer krevende enn abort. Det er utfordrende både medisinskfaglig og etisk. 

FOSTERREDUKSJON er ikke risikofritt hverken for mor eller barnet som beholdes. Høringsnotatet redegjør bredt for risikovurderinger, for jus og definisjoner, samt hvilke kriterier som skal ligge til grunn for at nemnden gir grønt lys til kvinnen som sitter på den andre siden av bordet. At det kommer en klargjøring av jussen er i tråd med fagmiljøenes ønsker.

Hvor grensen skal gå for akseptabel risiko for mor og barn før et eventuelt ja eller nei i nemndsbehandlingen fremstår for meg noe mer uklart. Og hvem setter grensen, nemnden eller kvinnen? Samtidig understrekes det i høringsnotatet at kvinnens samlede situasjon både medisinsk og sosialt skal vektlegges tungt. Akkurat slik det er for dagens abortnemnder.  

De etiske utfordringene er langt fra enkle. Det er mer etisk problematisk å velge bort ett barn mens et annet skal få leve. Skal barnet informeres om at det egentlig er tvilling eller trilling og i så fall når og med hvilken begrunnelse? Eller skal foreldrene overlate til tilfeldighetene om barnet får vite eller ikke?

TILHENGERNE av lovendringen vil kunne hevde at nemndene skal rigges på en måte som gjør dem til en viktig og nyttig arena for grundig og korrekt medisinsk informasjon og etisk drøfting mellom kompetente fagfolk og kvinnen, snarere enn en slags beslutningsinstans med konsekvenser for resten av livet for dem det gjelder. Alt tyder på at nemndene fort vil være begge deler.

Det er imidlertid behandlende lege og hele teamet rundt som sitter med ansvaret for at kvinnen får nødvendig informasjon om egen helse og om konsekvensene ved ulike valg. Jeg har tillit til at fagmiljøene ivaretar det på en god måte.

Debatten rundt abortloven og fosterreduksjon har gått siden Erna Solberg en høstdag i fjor åpnet opp for endringer. Temperaturen rundt dette ville neppe avta etter hvert som vårsolen titter frem.