Kunnskap må føre til endring

FLERE KARTLEGGINGER, som det nyeste ortopediatlaset, har avdekket til dels store geografiske sprik i behandling av pasienter med tilsynelatende like tilstander. Etablering av ulike helseatlas og kvalitetsregistre gir oss stadig mer kunnskap om utredning og behandling i norsk helsetjeneste.

Det kan ikke sies sterkt nok hvor viktig dette er for kvalitet og pasientsikkerhet, og for likeverdige tilbud til alle uavhengig av hvor de bor, hvor de behandles og hvem de behandles av. Likeverdig og riktige tilbud er det grunnleggende overordnede prinsipp for den offentlige helsetjenesten. Det er bare å heie frem etableringen av flere kvalitetsregistre og helseatlas.

FAKTISK KUNNSKAP gir et godt grunnlag for å vurdere egen behandlingspraksis. Når det igjen og igjen, innen det ene fagområdet etter det andre, dokumenteres store geografiske forskjeller som i liten – om noen grad - er medisinsk begrunnet, bør hverken fagfolk eller helseledere lukke øynene. Snarere tvert imot.

De bør gripe muligheten til å søke svar på hvorfor det er slik, og til å vurdere om behandlingen de selv gir sine pasienter er den beste, eller om det overbehandles, underbehandles eller til og med feilbehandles. Overbehandling får mye oppmerksomhet, men også underbehandling og feilbehandling er en utfordring i Helse-Norge. For mye eller for lite er like galt.

Det er i utgangspunktet ingen grunn til å tro at slitte knær, vonde rygger eller andre plager ett sted i landet er så annerledes enn de samme plagene på en annen kant av landet, at det forsvarer eller forklarer den store variasjonen i operative inngrep eller annen utredning og behandling.

ÅRSAKENE TIL forskjellene må søkes forklart på annet vis. Legeautonomien står sterkt i Norge. Tiden da den enkelte leges eller lokale fagmiljøers preferanser trumfer nasjonale og internasjonale retningslinjer og anbefalinger, bør være forbi. Press, ønsker og krav fra pasientene er en annen mulig medvirkende årsak til forskjellene som avdekkes.

Uansett årsak. Hovedregelen må være at samme lidelse får samme behandling. Det er ikke til hinder for at den enkelte lege både kan og alltid skal bruke sitt kliniske skjønn og vurdere hver eneste pasient som unik. Pasientens totale situasjon kan tilsi avvik fra anbefalt behandling.

Like viktig som å finne årsakene til de geografiske forskjellene er det å endre praksis. Den beste resepten for det er faglig debatt og dialog med konsensus som mål.
Fastlegene må inkluderes. Det er fastlegen som henviser pasientene til spesialisthelsetjenesten, og det er som oftest fastlegen som overtar pasienten etter avsluttet sykehusbehandling.  
DET FINNES gode eksempler på at dokumentasjon fra kvalitetsregistre fører til endring og samlet sett bedre behandling for pasientene.  

Kvalitetsregisteret for rectumcancer avdekket store geografiske forskjeller i behandlingspraksis. Fagmiljøet tok tak i dokumentasjonen, retningslinjer ble laget,  forskjellene i tilbakefallsraten er betydelig redusert, og behandlingen sentralisert.  Eksemplene på at fagfolkene selv tar grep når tallene taler sitt tydelige språk, er flere.

Faglig klinisk lederskap synes å være nøkkelen til suksess. Kvaliteten i norsk helsevesen holder gjennomgående høy kvalitet. Likevel er variasjonen i behandlingstilbudet på noen områder for stor. Det kan en god offentlig helsetjeneste med begrensede ressurser ikke leve med over tid.