Kritikken mot selve nedstengingen er urimelig

NEDSTENGINGEN av Norge møtes av motstemmer og med kritikk. Det er både sunt og legitimt at så store og inngripende tiltak debatteres i offentligheten. Kritikerne har rett i at mange av tiltakene har tvilsomt evidens, og at kost/nytte-effekten har vært svakt utredet.

Så har heller ikke helseminister Bent Høie eller regjeringen lagt skjul på at mye av det som skjer i disse dagene, er beheftet med stor usikkerhet. Tiden fra da smitten gikk fra teori til praksis, var også knapp.

KORANA-GRANSKINGER vil rette søkelys på hvor godt forberedt Norge var da epidemien traff oss. Vi får vente på dem, men temaer som beredskapsplaner, smittevernutstyr og intensivkapasitet vil komme under lupen.

Når det nå jobbes døgnet rundt for å skaffe nok utstyr – og ledere opplever betydelig ubehag fordi helsepersonellet deres møter smittede med alt fra mangel på opplæring, øvelser og utstyr – er trolig det en indikasjon på at mye burde vært gjort bedre før krisen rammet.

KRITIKKEN som kommer mot selve nedstengingen av landet torsdag 12. mars, er derimot urimelig. Selvsagt rammes mange av de tiltakene som nå er igangsatt.

I denne krisen – som i de aller fleste kriser – vil det være dem som har tøffest fra før, som får det verre. Mange slår alarm på vegne av de svakeste barna, mennesker med psykisk sykdom eller ungdom som må forvente arbeidsledighet. Alle disse påpekningene er relevante.

DET er likevel vanskelig å se at våre helsemyndigheter – og regjeringen – hadde noe annet valg enn en føre var-strategi da alvoret om hvor mange som kunne bli smittet og dø, ble lagt frem.

En rekke faktorer skiller trolig Norge og Skandinavia fra Italia. De handler om at italienerne har nære forbindelser til Kina, dårligere folkehelse, en skrøpeligere befolkning og mer antibiotikaresistens enn oss. Italienerne ga også blaffen i myndighetenes advarsler – da man etter lang tid innførte tiltak. Lærdommen er at man ikke skjønte alvoret før det var for sent.

TIL våre hjemlige eksperter, ikke minst økonomene, som nå kritiserer tiltakene i Norge – så blir det avgjørende spørsmålet: Skulle Norge latt være å innføre tiltak med kunnskap om hva som har skjedd i Italia?

Italienerne gjennomgår et nasjonalt traume som vil følge nasjonen i generasjoner.  Vi ser en faretruende utvikling i et land som Spania.

To land med populistiske frontfigurer, Donald Trump og Boris Johnsen, tok i lang tid avstand fra den kunnskapen som forskere og smittevernmyndigheter la frem om korona-pandemien. De bagatelliserte risikoen, og agerte på samme måte som de håndterer andre politiske utfordreringer: ved å konstruere stråmenn om hva som er det reelle problemet.

TILTAKENE som Norge nå gjennomfører må stå seg for ettertiden. Det handler om medisinske valg og prioriteringer: Legeetikken om først og fremst «ikke å skade» må ligge fast, selv om det vil være fristende å gi pasienter tilgang til lovende medisin.

På det politiske området gjorde Ap-leder Jonas Gahr Støre og opposisjonen en viktig jobb med å få avgrenset «Koronaloven» i både omfang og varighet.  

I EN tid hvor det pågår alt fra ganske håpløse «joggedebatter», til noe mer relevante diskusjoner om hytteforbund – må vi ikke glemme følgende:

Vi gjør dette sammen som ett folk for å skjerme de eldre, kronisk syke og andre risikogrupper. Friske nordmenn må holde avstand til andre for å unngå smittespredning. Slik kan smitten spres ut i tid, og helsetjenesten unngå å bli kritisk overbelastet.

DET ER viktig å lytte til økonomer. Men i disse dager må rådene fra epidemiologer og smitteverneksperter gå foran.