Kompentene sykepleiere er en del av løsningen – ikke et problem

FREMSKRIVINGER FRA Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at vi blir stadig flere eldre. Størst utfordringer får mindre kommuner. De unge flytter til mer sentrale strøk – de gamle blir.

I dette perspektivet burde den nye offentlig spesialistgodkjenningen av sykepleiere med masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie (AKS) være en gavepakke både til alle landets kommuner, alle dem som jobber i helse- og omsorgssektoren der, og til fastlegene. Mer kompetente sykepleiere må ikke gjøres til et problem – de er en del av løsningen.

HØRINGSUTKASTET fra helseminister Bent Høie (H) om spesialistgodkjenning av de nye spesialistsykepleierne har mildt sagt skapt rabalder. Særlig kritisk er Legeforeningen og en rekke fastleger. De mener rollefordelingen mellom fastleger og AKS-ene er uklar, og frykter at sykepleiere skal utføre legeoppgaver de ikke er kvalifisert til. Dette mener Legeforeningen kan gå på pasientsikkerheten løs. Det har kritikerne rett i – forutsatt at deres bekymring faktisk stemmer.

Det ville være enkelt å avfeie legenes kritikk som nok et eksempel på at de ikke liker at andre yrkesgrupper trår dem for nære – eller overtar oppgaver som tradisjonelt har vært forbeholdt legene. Det har vi sett før, og det ligger kanskje som et lite bakteppe også i denne saken.

Det blir imidlertid for enkelt og et feilspor. For selv om instanser som KS, Sykepleierforbundet, Helsetilsynet og andre er positive til den nye sykepleierutdanningen, er de kritiske røstene mange.

BENT HØIE (H) har gjentatte ganger forsikret om at det ikke er foreslått endringer i oppgavefordelingen mellom leger og sykepleiere. Legene skal fortsatt være leger. De har det medisinskfaglige ansvaret for pasienten. Legene stiller diagnoser og bestemmer behandlingen. Det endres ikke. Det er ingen grunn til å tro at han mener noe annet eller har en skjult agenda på noe vis. Men han når åpenbart ikke frem til legene med sitt budskap.

Det kan ikke overraske noen at Sykepleierforbundet er positiv, men heller ikke der i gården ønsker man at sykepleierne skal bi mini-leger.

Leger og sykepleiere har ulik kompetanse, og gjennom dette følger ulike oppgaver. Sammen skal legene, sykepleierne og andre i kommunene sikre helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet.

LEGENES SPESIALISTUTDANNING og godkjenning av disse er endret de senere årene. I tråd med det, den medisinskfaglige utviklingen og samfunnsutviklingen mer generelt, er det naturlig at også sykepleierutdanningene finner nye former. Med mer kompetanse blant sykepleiere må grenseoppgangen mellom leger og sykepleiere gås opp på nytt.

Det bør skje i mer konstruktive former enn vi så langt har vært vitne til. Ansvaret ligger i stor grad hos helseministeren. Men også Legeforeningen bør løfte blikket – og lytte litt mer før stridsøksen hentes frem. Dialog er alltid bedre enn krig.

Det må i det endelige forslaget som nå skal utarbeides ikke være noen tvil om hvem som har ansvaret for hva. Det handler først og fremst om pasientsikkerhet, men også om rettsikkerheten til både legene og sykepleierne.

KRITIKKEN MOT FORSLAGET handler om mer enn uklare ansvarsforhold. Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) frykter at de nye spesialistsykepleierne skal erstatte leger i grisgrendte strøk, slik erfaringer med tilsvarende ordninger har ført til i andre land. Slike innvendinger må lyttes til, en tilsvarende utvikling her vil være stikk i strid med alle intensjoner. Det bryter også med det overordnede prinsippet om likeverdig helsetjenester til alle uavhengig av bosted.

Men snarere enn å gjøre negative erfaringer fra andre land til et argument mot de nye sykepleierne, må erfaringene brukes konstruktivt. At andre har trådt feil, gir oss en unik mulighet til å lære. Da kan rett kurs stakes ut til beste for oss alle – enten vi er pasienter, leger, eller sykepleiere.