Helsefellesskap - det er verdt å prøve

STATSMINISTERENS KONTOR (Dagens Medisin): EN AV DE STØRSTE elefantene i rommet til Helse-Norge har i årevis vært mangel på samhandling mellom ulike forvaltningsnivåer. Sykehusene skriver ut pasienter så snart de kan – og kommunene må ta imot enten de er forberedt eller ikke. Slik beskriver mange frustrerte kommunetopper rundt om i landet sin virkelighet.  

Pasientene blir eldre, sykdomsbildet til den enkelte mer sammensatt, og ambisjonene om at hver og en av oss skal få best mulig behandling, omsorg og pleie i eget hjem – eller i alle fall nærmest mulig hjemmet - blir stadig mer krevende å innfri. Den medisinske utviklingen og pasientbehandlingen gjør at et økende antall pasienter som før ikke kunne reddes, nå kan leve lenge med sin sykdom. Mange av dem har behov for helsetjenester på tvers av nivåer.

Da er det til å forstå at presset på spesialisthelsetjenesten, de kommunale helse- og omsorgstjenestene og fastlegene øker. Behovet for samhandling og sømløse pasientforløp blir mer tydelig og prekært.     

 DIAGNOSEN om manglende samhandling og konsekvensene det får for pasienter og pårørende har vært stilt mange ganger før. Forsøkene på å finne rett behandling har ikke manglet.

I dag var det statsminister Erna Solberg (H), helseminister Bent Høie (H) og styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen, som i felleskap stilte diagnosen og hadde resepten klar.

«I pasientens helsetjeneste skal ikke pasienter være kasteballer mellom sykehus og kommune. De skal få god oppfølging og føle seg trygge. Flere regjeringer har forsøkt å få sykehus og kommuner til å samarbeide bedre om pasientene, uten å lykkes. Sykehusene og kommunene ser for ofte på hverandre som parter og ikke partnere. Det endrer vi nå» var statsministerens budskap på pressekonferansen.

Og helseministeren fulgte opp: «Det er de mest sårbare pasientene som lider oftest under at sykehus og kommuner ikke samarbeider godt nok. Det er på høy tid å utvikle helsetjenestene for å unngå at pasientene havner mellom to stoler», sa Høie.

KS-lederen synes overbevist om at riktig medisin er funnet.

 «Helsefellesskapet er en modell som sykehus og kommuner har utviklet, og som fungerer for å prioritere tjenestene til de pasientene som trenger det mest» sa Gunn Marit Helgesen.

HELT KONKRET skal 19 helsefellesskap organiseres på tre nivåer. Hvert helsefellesskap inkluderer et helseforetak med tilhørende kommuner. Representanter fra sykehus, kommuner, fastleger, pasienter og brukere møtes for å planlegge og utvikle tjenestene sammen for å finne gode lokale løsninger.

På øverste nivå kalt partnerskapsmøter skal den øverste ledelsen i kommunene og sykehusene årlig enes om en overordnet strategisk retning. På neste nivå, et strategisk samarbeidsutvalg, møtes administrativ og faglig ledelse. De beslutter de konkrete pasientforløpene og hvordan tjenestene skal utvikles.

På nivået under er faglige samarbeidsutvalg. Dette er arbeidsgruppene som skal jobbe med konkrete prosedyrer og pasientforløp. Fastleger og brukere skal med på alle nivåer.

Fire pasientgrupper skal prioriteres: Barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser.

INTENSJONENE er de aller beste. Det er lett å si seg enig i at pasienter ikke skal være kasteballer og at pasienter og pårørende bør slippe å være helsekoordinatorer. Den jobben bør en sterk og god offentlig helsetjeneste ta. Det er et godt grep å sette aktørene rundt samme bord for å lage felles planer og forpliktende samarbeid. Men det er ofte en lang og smertefull vei fra gode intensjoner til faktisk resultat.

Årsakene er her, som i de fleste sammenhenger i livet, flere. Det er et faktum – og en åpenbar utfordring - at eierskapet til den offentlige helsetjenesten er todelt. Helseforetakene eies og driftes av staten. Primærhelsetjenesten eies og driftes av den enkelte kommune. Det er med andre ord ikke en enkelt styringslinje. Det er mange.

KOMMUNENES SELVRÅDERETT står sterkt her til lands. Det er grunn til å spørre i hvilken grad modellen som nå lanseres virkelig forplikter den enkelte kommune i vårt langstrakte land. KS er en viktig aktør, men uten faktisk styringsrett over Kommune-Norge. Helseministeren kan gi tydelige oppdrag til helseforetakene, men han sliter fra tid til annen med å få dem til å gjøre som han vil. Kommunene styrer helseministeren ikke.

Det tok ikke lang tid før Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson Ingvild Kjerkol, felte en knusende dom over den nye samhandlingsmodellen. Økt byråkrati, pasientene er glemt, og regjeringen begynner i feil ende, heter det blant annet fra den kanten. Faren for økt byråkrati med nye samhandlingsarenaer er åpenbar, og innvendingene reelle nok. Arbeiderpartiet lanserte selv samhandlingsreformen i 2012. Den skulle løse det meste. Det var neppe noen braksuksess.

SITUASJONEN vi står overfor, kommer også som en konse­kvens av at ressursene ikke strekker til. Da blir det enklest å tenke på seg selv, og forholde seg til de kravene om rammer og budsjetter man selv får. Arbeidsoppgavene og regningen blir enklest­ å flytte over på andre.

Det var nettopp dette samhandlingsreformen ikke skulle føre til – nemlig en alles kamp mot alle. Men det er sånn mange kommuner nå opplever situasjonen. Det må store­bror i helsetjenesten – staten og sykehusene – ta inn over seg.

Det følger i utgangspunktet ikke en ekstra helsekrone med dagens forslag. Fastlegeordningen er under stort press. Det er ikke gitt at helsefelleskapet som ble lansert i dag, er løsningen. Det er lett å finne grunner til at også dette initiativet ikke blir særlig annet enn gode intensjoner. Pasienter og pårørende fortjener en samlet og enhetlig helsetjeneste. Skal vi lykkes med det, trenger vi mer – ikke mindre – samarbeid. Derfor er det verdt å prøve.