Fremtidsrettet ny helse- og sykehusplan

I DAG har regjeringen lagt frem Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2013. Den har i realiteten to grunnpilarer for morgendagens helsetjeneste. Det ene er IKT og digitale løsninger. Det andre er samhandling. Legger vi til at det er brukt påfallende lite plass på avansert, høyspesialisert medisinsk behandling i planen, og tilsvarende mye på det vi kan kalle de vanlige plagene til folk flest, så er retningen de neste årene staket ut.

Eller sagt litt annerledes: Det er pasientene som utgjør det store gross i helsetjenesten sin tur nå. De som vanligvis ikke får så mye oppmerksomhet og som selv ikke har for vane å rope særlig høyt. Det handler om mennesker med psykiske lidelser, om mennesker med kroniske sykdommer, og om at vi blir stadig flere eldre med sammensatte lidelser og behov for helsetjenester på alle nivåer.

DET BETYR IKKE at moderne kreftbehandling, dyre medisiner, avansert behandling, akuttmedisin og annet som i dag kanskje får i overkant mye oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet, ikke er å finne i den nye planen. Den høyspesialiserte medisinen skal videreutvikles og persontilpasset medisin innføres.

Pasientene her til lands skal fortsatt få kunnskapsbasert behandling helt på høyde med det beste internasjonalt. Norske fagmiljøer skal fortsatt tilstrebe å ligge langt frem innen forskning og klinisk praksis. Det er i alle fall fortsatt ambisjonen.

Men planen bærer bud om at helseministeren og hans folk har tatt inn over seg hvor skoen virkelig trykker i dag, og ikke minst hvor det blir større og større trykk for hver dag som går. Også norsk helsetjeneste må ta i bruk moderne teknologi. Og samhandlingen mellom ulike behandlingsnivåer må fungere. Uten det kan Bent Høie (H) se langt etter pasientens helsetjeneste.

VI STÅR OVERFOR et paradigmeskifte i helsehelsetjenesten. Sist gang det skjedde, hvis vi ser bort fra foretaksmodellen, var da skiftet fra døgn til dag ble en realitet. Neste skritt nå er mer behandling hjemme, sykehuset ut til pasienten, og sømløse pasientforløp. Det er langt mer krevende enn fra seng til poliklinikk for å si det sånn.

Vi vet alle at veien fra gode intensjoner til faktisk endring, er endeløs lang. Fallhøyden for regjeringen er skyhøy for intensjonene er både mange og gode. Men vi har liksom hørt det før at IKT er viktig og at samhandling må til.

SÅ LANGT har digitaliseringen av Helse-Norge skapt mer frustrasjon, forvirring og harme enn resultater. Det er et stort gap mellom Direktoratet for e-helse og folkene der, og dem som jobber i helsetjenesten og hver dag kjenner på kroppen at den digitale helseutviklingen går usedvanlig tregt.  

Det er heller ikke sånn at samhandling ikke har stått på den politiske agendaen tidligere. Snarere tvert imot. Vi har sett en mislykket samhandlingsreform bli lansert med brask og bram av daværende helseminister Bjarne Håkon Hansen (Ap), for deretter å føre til fint lite. Fortsatt opplever for mange pasienter å være kasteballer i en helsetjeneste som ikke henger sammen.

NOEN AV GREPENE som tas for å lykkes må gjennomføres og videreutvikles dersom planen skal bli noe annet enn bare en plan. Små eksempler i riktig retning er finansieringen av ulike tjenester med en klar målsetting om mer digitalisering og mer behandling der pasienten bor. Alle videokonsultasjoner finansieres fra 2019 på lik måte som konsultasjoner med oppmøte. Telefonkonsultasjoner innenfor somatikk inkluderes i ordningen fra 2020.

Flere typer helsepersonell, ikke bare leger kan utløse refusjon til sykehusene. Sykehusene får tilleggsrefusjon når helsepersonell yter behandling utenfor sykehusets vegger. Ambulante oppsøkende behandlingsteam innen poliklinisk psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling er inkludert i innsatsstyrt finansiering. Gjennom dette skal finansiering stimulere til mer bruk av digitale løsninger. Innsatsstyrt finansiering vris fra å være et overordnet prinsipp til også å bli et virkemiddel i direkte pasientbehandling.

HELSEFELLESSKAP er det store samhandlingsgrepet. 19 helsefellesskap organiseres på tre nivåer. Hvert helsefellesskap inkluderer et helseforetak med tilhørende kommuner. Representanter fra sykehus, kommuner, fastleger, pasienter og brukere møtes for å planlegge og utvikle tjenestene sammen. Gode lokale løsninger skal finnes.  

Det er vanskelig å lese den nye planen på annet vis enn at makt skal flyttes fra de regionale helseforetakene og over til helsefelleskapene. Det betyr mer makt til det enkelte helseforetak, de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og til fastlegene. I forpliktende samarbeid mellom disse partene skal det skapes løsninger for samhandling og sømløse pasientforløp tilpasset lokale behov. Beslutningsmyndigheten flyttes nærmere pasienten.

Når det nå legges opp til at helsefelleskapene skal være det nye limet i hele helsetjenesten, er det avgjørende å lykkes med dem. Det er ikke vanskelig å være skeptisk til akkurat det, men det må forsøkes.

KRITIKERNE vil lett kunne hevde at den nye planen er for slapp og at det er for få konkrete tiltak. Denne type planer har en tendens til å være slik. Det er heller ikke vanskelig å hevde at uten mer penger – ingen suksess. Det ville i så fall ikke være første gang at omstillingsplaner i den offentlige helsetjenesten faller på stengrunn fordi betydningen av omstillingsmidler undervurderes. Omstilling er krevende, og det koster. Og da snakker vi både om penger og om menneskelige ressurser.