Flere spørsmål enn svar

FØR ET nasjonalt screeningprogram for lungekreft innføres, bør følgende spørsmål reises og besvares:

Er kunnskapsgrunnlaget godt nok?

Det er kun to aktuelle studier å lene seg på. Én fra USA og den såkalt NELSON-studien fra Belgia og Nederland. Den første har inkludert mer enn 50.000 pasienter. Den andre er en randomisert studie med over 15.000 deltakere som er fulgt i ti år. Screeningmetoden er lavdose CT-undersøkelser blant dagligrøykere. Selv om begge studiene dokumenterer redusert dødelighet, har et betydelig antall deltakere og lang oppfølgingstid, er det likevel bare to studier – og bare én av dem er fra Europa.

NELSON-studien er fortsatt ikke publisert i sin helhet og alle detaljene er derfor ikke kjent. Kan resultatene uten videre antas å bli de samme i Norge, er et spørsmål som må vurderes nøye når hele studien er publisert.

Er screeningmetoden lavdose CT god?

Mens raten for falske positive funn var relativt høy i den amerikanske studien, ser det foreløpig ut til at NELSON-studien rapporterer om god nok sensitivitet, men noe mer usikker spesifisitet. Det må vurderes nøye hvor tålegrensen går for falske positive funn, unødige undersøkelser og belastning for dem som screenes.

Hvordan finne røykerne?

I de to undersøkelsene er det storrøykere som screenes. Samme målgruppe er aktuell i Norge hvor åtte av ti som rammes er dagligrøykere. I målgruppen er kanskje også dem som har stumpet røyken de siste ti til tyve årene, all den tid dette er tiden det tar før risikoen er nede på nivået til oss som aldri har tatt en blås. En mulig rekrutteringsvei er å spørre om røykevanene til dem som møter til eksisterende og planlagte screeningprogram og tilby CT-undersøkelse.

Fastlegene er en åpenbar og viktig rekrutteringsarena. Også oppsøkende virksomhet, som busser på kjøpesenter, er nevnt. Røyking er mer vanlig i enkelte grupper enn andre. For eksempel er mer enn halvparten av tyrkiske menn i Norge røykere. De, og andre høykonsumenter, må nås.

Er screening for lungekreft riktig ressursbruk?

Det er uklart hva prislappen blir totalt sett og hva et spart leveår vil koste. Dermed er det uklart om pengene eventuelt kunne brukes bedre et annet sted i helsesektoren. 

Er det etisk akseptabelt å bare gå etter røykerne, når 20 prosent ikke røykere får lungekreft?

Dette må vurderes og drøftes.

Er CT-kapasitet tilgjengelig, eller kan et nasjonalt screeningprogram fortrenge pasienter?

De to studiene tyder på at behovet for CT-maskiner og kompetente radiologer ikke vil være særlig høyt, men det er behov for grundige vurderinger i Norge.

OPPSUMMERT kan det – med dagens kunnskap – se ut til at et nasjonalt screeningprogram for lungekreft blant røykere kan være en god ide, slik stadig flere norske eksperter tar til orde for. 3214 personer fikk kreftformen i Norge i 2017.

Lungekreft rammer fortsatt mange, selv om andelen av røykere går ned. Kreftformen står for i overkant av 20 prosent av dødsfallene av kreft her i landet, fortrinnsvis fordi mange har spredning allerede på diagnosetidspunktet.

I 2017 døde 2234 personer av lungekreft i Norge. Fem års relativ overlevelse var i perioden 2013–2017 på henholdsvis 24,5 prosent for kvinner og 17,5 prosent for menn. Dette viser til fulle at lungekreft er en alvorlig diagnosene. Tidlig diagnostikk kan være et viktig virkemiddel for forbedret overlevelse.

Når vi i tillegg vet at tobakk er en av de mest sentrale enkeltfaktorene for sosial ulikhet i helse, er argumentene mange og gode for å innføre et nasjonalt screeningprogram.

LIKEVEL kan det være klokt å tenke seg nøye om. Heller ikke i andre land i Europa er et nasjonalt screeningprogram for lungekreft, etablert.

Akkurat nå heller jeg mot rask etablering av en pilot som søker svar på de seks spørsmålene som er skissert over – og sikkert mange flere. Ikke minst må gode måter for rekruttering av røykerne testes ut.