Det endte som det måtte på Helgeland

Hulda Gunnlaugsdottir har sagt opp jobben som administrerende direktør for Helgelandssykehuset etter bare fire år. 

Det står i grunnen respekt av at hun har holdt ut så lenge. Gunnlaugsdottir jobbet i sterk motvind siden hun tiltrådte, og hun har blitt vingeklippet mer enn én gang i prosessen.

OVERKJØRT. Hun ble «overkjørt» i lokaliseringskampen – først av eget styre, så av styret i Helse Nord, da hovedsykehuset i «Nye Helgelandssykehuset» ble lagt til Sandnessjøen. 

Og daværende helseminister Bent Høies endelige vedtak hadde knapt falt før det ble kjent at det var utført tarmkreftoperasjoner som ble beskrevet som «til fare for pasientene» på det kommende hovedsykehuset. 

Gunnlaugsdottir agerte da, med styret i ryggen, gjennom midlertidig å stanse denne typen operasjoner i Sandnessjøen og flytte dem til Mo i Rana. Nåværende direktør i Helse Nord, med sitt styre i ryggen, reagerte med å flytte all planlagt tarmkreftkirurgi helt ut av regionen - til Bodø.

Som om ikke det var nok, ble forsøket på å «ta tilbake» tarmkreftkirurgien fra 1. mai i år – denne gangen med Helse Nord-direktørens støtte, stanset av styret i Helse Nord.

ÅPNER OPP. Tross alt dette har Hulda Gunnlaugsdottir lojalt forholdt seg til de vedtakene som er fattet – hver eneste gang.

Men onsdag kveld åpnet hun i NRK opp om alle kampene i regionen som uoffisielt har fått tilnavnet «Nord-Norges Balkan». Hun advarer lekmenn og politikere om å oppføre seg som fagfolk. Og vise versa.

Dette er det all grunn til å lytte til.

OVER GRENSA. Den offentlige debatten, i lokalavisene på hver sin side av Korgfjellet og i diverse Facebook-grupper og kommentarfelt, har til tider vært over grensa til det akseptable og har inneholdt både personangrep og drøye konspirasjonsteorier.

Ikke bare mot Gunnlaugsdottir og hennes lederstab, men også mot klinikere og ansatte i de respektive sykehusene – samt de politikerne eller helt vanlige innbyggere som måtte våge seg på en ytring.

Flere sykehusansatte har valgt å slutte i jobbene sine – en del av dem på grunn av det giftige arbeidsmiljøet som oppsto mellom ansatte på sykehusene i Mo i Rana og Sandnessjøen i kjølvannet av lokaliseringsdebatten og tarmkreftkirurgisaken. I intervjuet med NRK forteller Gunnlaugsdottir også at den tilspissede debatten gjør det krevende å rekruttere spesialister til sykehuset.

ALVORLIGE KONSEKVENSER. Jeg er usikker på om befolkningen på Helgeland egentlig forstår hvor alvorlig dette er, og konsekvensene av det, både på kort og på lang sikt:

Konsekvensene for prosjektet Nye Helgelandssykehuset.

Konsekvensene for den typen kirurgi som de i løpet av de siste par årene har kjempet så hardt for å beholde – og alle andre typer spesialisert behandling.

Konsekvensene for alt fra fødetilbudet til det psykiske helsetilbudet. Uten nok spesialister, er det ikke noe tilbud igjen å kjempe for.

KREVENDE. Da Hulda Gunnlaugsdottir tiltrådte som direktør for Helgelandssykehuset, fikk hun de to mest krevende oppgavene en direktør for et helseforetak kan få i fanget: Lokalisering og funksjonsfordeling. Nå fratrer hun, uten å ha klart å lose noen av dem ordentlig i havn.

Og Helgelandssykehuset må ut på lederjakt igjen.

Å rekruttere ledere til sykehus i Nord-Norge er allerede krevende. Det trenger vi ikke se lenger enn til Nordlandssykehuset for finne et helt ferskt eksempel på.

Samtidig er også Finnmarkssykehuset på jakt etter ny direktør.

Jeg håper jeg tar feil, men slik Hulda Gunnlaugsdottir beskriver hverdagen som direktør for Helgelandssykehuset, blir neppe søkerlista særlig lang.

PÅ TIDE MED FRED. Dersom befolkningen på Helgeland vil det beste for regionen sin, bør de legge ned stridsøksen en gang for alle. I motsatt fall kan vi risikere at spesialisthelsetjenesten, slik vi kjenner den i Norges mest langstrakte region, vil smuldre opp foran øynene våre.

De som taper aller mest på dette, er helgelendingene selv.