De fremste iblant oss

12. MARS 202O blir en dag som går inn i norsk historie: Som barn i generasjoner vil lese og lære om på skolen.

For oss som lever i dag – enten vi er middelaldrende, unge eller gamle – vil vi ha et forhold til dagen – eller de dramatiske dagene rundt korona-utbruddet.

FOR alle praktiske formål ble Norge stengt ned 12. mars 2020. Nasjonen stoppet opp. Norge ble satt i karantene.

Grepene kom for sent. Dette har en rekke overleger, som avdelingsleder Dag Jacobsen ved Medisinsk intensivavdeling på OUS, påpekt de siste dagene.

SYNSPUNKTET er trolig helt korrekt.

Men det kan ha vært avgjørende hvordan fremtredende overleger, tillitsvalgte og helsepersonell har bidratt med offentlig kritikk og synspunkter for å fremskynde beslutningen om å ty til de omfattende tiltakene for å unngå smittespredning.

SAMTIDIG snakker vi om de mest inngripende tiltakene siden 2. verdenskrig, og man kan forstå at myndighetene var varsomme med å gå til så dramatiske skritt. Mye måtte også på plass for å sørge for at alt var gjennomarbeidet før Norge kunne erklære «unntakstilstand». Alt som skjedde torsdag denne uken, har krevd et betydelig forarbeid.

Konsekvensene av korona-pandemien vil bli enorme – både medisinsk, menneskelig og økonomisk – og trolig også på områder det er vanskelig å se konturene av på det nåværende tidspunktet.

DET er i krisetider vi får testet vårt samfunns robusthet. Nordmenn står sammen i krisetider, og folk synes å dra i samme retning for å stoppe viruset.

Alle blir berørt – noen mer enn andre.

MENS en del – dessverre trolig mange – kommer til å oppleve dødsfall som følge av koronautbruddet, kommer andre til å oppleve at jobben forsvinner – eller kjenne på usikkerheten om hva fremtiden vil bringe.

Det er når krisen kommer, at vi må være forberedt.

UTTALELSER fra fagfolk de siste dagene tyder på at mye mer burde ha vært gjort – av opplæring, innkjøp av nødvendig utstyr og medisiner, mer personell og bedre lokaler – for å behandle dem som blir akutt syke.

Så kan man alltid innvende at slik vil det alltid være: Man kan aldri være godt nok forberedt.

DE som jobber i helsetjenesten, gjør en av vårt samfunns viktigste oppgaver. De som står ansikt til ansikt med de syke, må lyttes til – også under normale omstendigheter, når det er «fredstid».  

Forberedelsene må først og fremst skje før vi rammes.

HELSEPERSONELL har medbestemmelse i dag, som en del av vårt demokrati. Men følgende kan ikke overses:

Vårt helsepersonell utsetter seg selv og sine familier for en risiko vi som samfunn må anerkjenne. De står i fremste rekke.

DET er i krisetider vi trenger at de fremste iblant oss har valgt å påta seg viktige oppgaver for fellesskapet: At ambisiøse, unge mennesker dedikerer seg til medisinsk forskning, utdanning og opplæring, er en viktig del av dette.

Det finnes enklere og mer «smidige» veier til både rikdom og berømmelse enn medisinsk embetseksamen, med påfølgende spesialiseringsløp og vaktturnus i kommune- eller spesialisthelsetjeneste. 

MANGE aktører har en del makt i det norske samfunnsmaskineriet. I sum er det dette som utgjør demokratiet vårt – og det er denne samfunnsmodellen vi skal hegne om.

Men ikke alle møter den koronasyke i klinikken.

FAGFOLKENES synspunkter må derfor vektes høyere: Deres innsikt må bety mer når vi fatter beslutninger på vegne av fellesskapet.

Først da vil helsepersonell oppleve at vi fullt ut takker dem for den jobben de gjør for oss alle.