Aktiv dødshjelp utfordrer alles etiske kompass

INGEN kan være uberørt av de to sterke vitnesbyrdene. Den alvorlig kreftsyke Inger Staff-Poulsen skrev en kronikk til Dagbladet før hun tok sitt eget liv i fortvilelse over ikke å kunne avslutte livet på en verdig måte. 

Aftenposten forteller med varme og verdighet om hvordan dødssyke Jan Cohen døde klar i hodet og uten smerter, i sitt eget hjem med sine nærmeste rundt seg. Med en gin tonic iblandet dødelig dose medisin, hadde hun full kontroll på egen død.

TO KVINNER. To veier ut av livet. Inger må være alene når hun velger døden fremfor livet fordi aktiv dødshjelp er forbudt i Norge. Jan dør med sine nærmeste rundt seg og et smil om munnen fordi flere stater i USA tillater aktiv dødshjelp.  

Deres historier berører oss dypt og det blir nærliggende å si at ja – vi må tillate aktiv dødshjelp. Det er i utgangspunktet lett å være enig i at ethvert menneske må ha full selvbestemmelsesrett over eget liv og egen død. Det handler om menneskerettigheter, autonomi, og ikke minst om verdighet. Når uhelbredelig syke mennesker opplever store lidelser og helsevesenet ikke evner å lindre, vil de fleste av oss tenke at lidelsen må ta slutt. For pasienten og de nærmeste kan tilværelsen virke meningsløs og uverdig. Da kan aktiv dødshjelp fremstå som en befrielse.

UNDERSØKELSER i befolkningen viser at to av tre nordmenn støtter aktiv dødshjelp. Årsaken er primært frykten for store smerter og tap av verdighet. Angsten for smerter og en uverdig avslutning på livet stikker antagelig dypt i oss alle.

Spørsmålet som må reises er om svaret på frykten er aktiv dødshjelp, eller om helsevesenet må møte utfordringen med mer kunnskap og kompetanse. Den medisinske utviklingen gjør det mulig å lindre smerte og andre symptomer for de aller fleste. Men ikke for alle - og bare den enkelte selv kan definere hvor deres tålegrense er.

Mellom 80-90 prosent av alvorlig kreftsyke har smerter som krever opiatbehandling. Likevel dokumenteres det at mange får for lave doser og dermed ikke adekvat smertelindring. For mange alvorlig syke og døende opplever unødig smerte og plager fordi det skorter på kunnskap hos helsepersonell.

Det er svært beklagelig, og gir grobunn til økt aksept for aktiv dødshjelp.

NORSKE LEGER er negative til liberalisering. De vil ikke gå fra å være behandler til «dødsengel». Det bryter med legenes grunnleggende etikk og ønsket om å redde liv. Det er ikke alltid mulig, men det betyr ikke at man slutter å hjelpe. Hjelpen blir bare annerledes. Da handler det om å avslutte aktiv behandling når den ikke lenger gir håp om bedring eller helbredelse, og å gi smertestillende og symptomlindring nok. Selv om dette kan føre til en noe tidligere død, er dette ikke aktiv dødshjelp – snarere aktiv livshjelp.

Det er interessant å merke seg at leger som i sitt daglige virke står nær pasienter i livets sluttfase, er mest negative til aktiv dødshjelp. Det kan skyldes frykt for at hvis de stiller seg åpne for å hjelpe pasienter til å dø, legger det et press på pasientene. De kan fort føle seg presset til å velge døden for å slippe å være til bry for sine nærmeste og for samfunnet.

En rapport fra staten Oregon i USA, hvor aktiv dødshjelp er tillatt, viser at rundt halvparten av dem som ville benytte seg av dette, gjorde det fordi de ikke ville være til byrde for familien. Det er en farlig utvikling hvis hensynet til andre blir et argument for å dø.

FÅ OM NOEN har kjent mer på kroppen at spørsmålet om aktiv dødshjelp er sammensatt og vanskelig, enn leger og sykepleiere som møter pasientene og de pårørende dette handler om. De kjenner usikkerheten og de faglige, etiske og menneskelige eutfordringene, og de vanskelige valgene som eventuelt må tas. Derfor bør deres skepsis lyttes til – en skepsis som også deles av mange leger i land som tillater aktiv dødshjelp.  

I sterk motsetning til menneskets selvbestemmelsesrett står prinsippet om livets ukrenkelighet. Sett i et kristent perspektiv må kanskje døden stå i Guds hånd, ikke i menneskets. Helt uavhengig av livssyn, vil aktiv dødshjelp av mange kunne oppfattes som en krenkelse av livet som ikke bør tillates. Vi skal imidlertid vokte oss vel fra å gjøre spørsmålet om aktiv dødshjelp til et spørsmål om livssyn eller moral. Aktiv dødshjelp utfordrer alles etiske kompass. 

RYSTENDE enkeltskjebner kan ikke avgjøre hvor samfunnets etiske grense går. Men de som står frem fortjener stor takk for at de åpent og raust deler noe så personlig og sårbart som valget mellom liv eller død. Deres personlige vitnesbyrd viser til fulle at aktiv dødshjelp handler om tålegrensen for smerte og lidelse, om verdighet, og om kontroll over eget liv og egen død. Spørsmålet blir om det er hver og en av oss som selv må få bestemme hvor vår grense går - og om hvor vi som samfunn skal og bør sette grensen.  Debatten må tas hvor vanskelig den enn måtte være.