Det handler om så mye mer enn lovverket

Etter de siste ukers hendelser vil nok mange svare «nei».

Dessverre får dette temaet stort sett plass når enkelthendelser får stor oppmerksomhet i mediene.

Da VG i 2016/2017 publiserte det omfattende graveprosjektet «Tvangsloggene», tok det ikke mange månedene før helseminister Bent Høie gikk i bresjen for en lovendring i psykisk helsevernloven som gjorde terskelen for å bruke tvang mye høyere – til sterke protester fra mange fagfolkene som behandler disse menneskene.

Det ble «en menneskerett å gå til grunne».

Under Debatten på NRK torsdag ble det listet opp en rekke enkelthendelser, der personer med psykiske lidelser har utført handlinger som gikk ut over mer eller mindre tilfeldige ofre. Og spurt om disse handlingene kunne ha vært unngått dersom man hadde hatt muligheten til å bruke tvang tidligere.

Dette er å adressere problemet fra feil vinkel.

Det debatten burde handle om, er hvordan vi kan organisere helsevesenet vårt – verdens beste helsevesen – for å identifisere og hjelpe mennesker med psykiske lidelser før de blir så syke at en tvangsinnleggelse blir aktuell.

Her er det er stort svart hull i norsk offentlig psykisk helsevesen.

Hos de aller fleste med alvorlige psykiske lidelser debuterer sykdommen tidlig. Her må skolen, helsesykepleiertjenesten og fastlegene være obs.

Helsefelleskap, FACT og ACT-team er en god start, men det må ikke være tilfeldig hvor disse tilbudene finnes, de må bli lovpålagt og komme med øremerkede midler til gjennomføring.

Men psykiske lidelser kan også komme akutt, som følge av et traume eller rusbruk. For denne gruppen er det viktig at helsevesenet har de nødvendige verktøy for å kunne hjelpe, herunder tvangsmidler.  

Da Lov om psykisk helsevern ble strammet inn i 2017, ser vi et fall i bruk av tvang i Norge – i en liten periode. Men tvangsbruken har sakte, men sikkert, tatt seg opp igjen. I tallene som Dagens Medisin nå presenterer, er andelen av dem som blir lagt inn på tvang, høyere enn noen gang – stikk i strid med intensjonen med loven.

Årsaken er, ifølge dem som jobber med disse pasientene, at de er så mye sykere enn før fordi terskelen for tvang har blitt så høy. Sykehus forteller om en økning i vold og trusler på avdelingen.

Pasientene har også kortere opphold enn før, både på grunn av et redusert antall sengeplasser, men også fordi de ikke kan holdes tilbake når de har fått tilbake samtykkekompetansen. Mange skrives ut uten å ha noe sted å bo eller et tilbud ute i kommunen. I tillegg er det store variasjoner i tvangsbruk nasjonalt og mellom ulike regionale helseforetak, noe som er alvorlig i seg selv.

En gruppe som ikke i stor grad er synlig i debatten, er de pårørende. Der det ikke finnes et godt tilbud for dem som er for friske til å legges inn, men for syke til å klare seg selv, blir det de pårørende som får jobben med å ivareta sine kjære - inntil de blir syk nok til å kunne få hjelp i det offentlige.

Med Kongsberg-drapene frisk i minne, kunne det være fristende for den nye regjeringen å reversere lovendringen som Solberg-regjeringen innførte i 2017, særlig når en evaluering av loven allerede adresseres i Hurdals–plattformen.

Det hadde blitt nok en enkel løsning på et komplisert og sammensatt problem. Helseminister Ingvild Kjerkol uttaler til NRK at det er viktig at ikke enkeltsaker alene skal påvirke arbeid med lovendringer. Det er godt å høre.

Eventuelle endringer i lovverket for bruk av tvang i psykisk helsevern må ikke vedtas på impuls. Det kan få konsekvenser for både pasientene, deres pårørende, sykehuspersonalet – og befolkningen for øvrig.