Uke én: Typisk norsk å velge mellomløsninger?

I DAG er det én uke siden Norge ble stengt ned. Vi har levd med restriksjoner om å holde oss hjemme og være i karantene. Hendene vaskes grundig. Vi holder avstand.

I skrivende stund er 1600 nordmenn påvist smittet, ifølge den offisielle statistikken. 85 er innlagt på sykehus. Seks personer er døde.

AV våre skandinaviske naboer reagerte Danmark resolutt tidlig i forrige uke: Tirsdag bestemte statsminister Mette Frederiksen «å lukke landet ned», som danskene sier.

Sverige har valgt en motsatt strategi. Her var det lenge få eller ingen tiltak. Fortsatt er barne- og ungdomsskolene åpne, og man har satt en grense på folkemengder over 500 personer.

I DANMARK får regjeringen kritikk for å vise manglende åpenhet om «de helsemessige vurderinger av koronatiltak», ifølge Politiken.

«I en krise er det makten som handler», er budskapet fra våre danske naboer. Her er det ikke rom for faglig tvil.

I SVERIGE synes fagmyndighetenes råd og vurderinger å være enerådende. Her får politikerne kritikk for å være unnvikende og usynlige.

Den svenske smitteverneksperten Johan Giesecke, som er rådgiver for Verdens helseorganisasjon (WHO) i koronaspørsmål og tidligere statsepidemiolog i Sverige, fortalte på svensk tv onsdag kveld at «han vet» at beslutningen om å stenge skolene i Danmark og Norge ikke ble tatt av fagmyndighetene.

Dette bekreftet også FHI-direktør Camilla Stoltenberg i en artikkel i Aftenposten.

I NORGE har ledere i Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet sittet i karantene etter at ekspedisjonssjef Geir Stene-Larsen testet positivt for koronavirus.

Dagens Næringsliv har vist at beslutningen om å frita Stene-Larsen fra karantene etter at han kom hjem fra Spania, ble drøftet med departementsråd Bjørn-Inge Larsen og helseminister Bent Høie. Ifølge DN viser eposter at Høie «godkjente» karantene-unntaket.

PÅ pressekonferanser den siste uka har helseministeren daglig stått sammen med både Helsedirektoratets og FHIs representanter. Vi hører ofte at statsråder vise til at beslutninger tas av fagmyndighetene.

Samtidig står politikken frem i diskusjonene om folk som trosser pålegg om å holde seg hjemme.

SÅNN sett er «den norske modellen» å spille på både politikk og fag – i et samspill med mål om å informere og veilede befolkningen rundt riktig adferd, å få folk til å holde sammen og bidra til «dugnaden» – men også å berolige og hindre panikk i befolkningen:

Men hvor de faglige rådene slutter – og hvor de politiske beslutninger trer inn – er noe vi ikke kan vite noe sikkert om.

ER det typisk norsk å velge slike mellomløsninger?

Vi blir nok aldri medlem av EU, men det er trolig uaktuell politikk for Norge å forlate EØS og de økonomiske fordelene som tilknytningen gir oss.

DE fleste nordmenn rister på hodet av den liberale innvandringspolitikken i Sverige, som opplagt har skapt store problemer i landet. Men vi tenker danskene ofte er for «harde i klypa» med sine tiltak for å begrense innvandring eller innvandreres rettigheter.

Under koronakrisen forsøker Norge å ta det beste fra to verdener: Å forene politisk lederskap med fagmedisinsk innsikt. Men det er så mye vi ikke vet om smitten, om spredning og hva som virker. Derfor går ikke ligningen opp i disse dager – om hva som er politikk og hva som er medisin.

VI er nære våre naboland på så mange måter – men ulikhetene kommer til syne når landene forsøker å takle den største krisen siden 2. verdenskrig.

Hva som er rett politikk – og medisin – vil kun ettertiden gi oss svar på.