Uke 2: Klokt fra Nord-Norge, FHI-tvil er bra – og takk til trygge fagfolk

I DAG, torsdag 26. mars, er det to uker siden Norge innførte de mest inngripende tiltakene i fredstid.

I ettertid har vi imidlertid forstått at begrepet «inngripende» er relativt: I mange land innføres det portforbud hvor folk som viser seg ute på gata, blir bøtelagt.

DET fremsettes rene trusler fra landenes statsledere mot egen befolkning på TV. Både ledere og befolkning preges av frykt. I dette perspektivet blir det å nekte folk å reise på påskeferie, et relativt mildt inngrep mot menneskers bevegelsesfrihet.

Vi har heller ikke behov for å konstruere motsetninger mellom folk eller grupper i disse dager: Det finnes nok av høyst reelle problemer som må løses.

SÅLEDES handler ikke «søring-karantene» om hvorvidt man bor i sør eller nord i landet vårt, men hvordan vi mest effektivt begrenser smittespredning.

Dette har kommuneoverlege Ingebjørn Bleidvin i Hadsel på en rolig og pedagogisk forklart til det norske folk på Facebook.

OG som Paul Olav Røsbø, fastlege i Loppa kommune og leder av Finnmark legeforening, klokelig oppfordret til tidligere denne uka: «Håndter Norge i regioner ut ifra smittespredning og sårbarhet, ikke som om vi alle bor i Oslo».

Røsbø understreket dessuten at utspillet var ment som et råd – og ikke en trussel. Flere har dog påpekt at dersom hovedstaden hadde vært smittefri – og epidemien hadde vært i distriktene –hadde nok angrepsvinkelen fra Oslo vært annerledes. Dette er et poeng som «etablissementet» i alle fall bør tenke over.

DEBATTEN på NRK viste at myndighetene har endret strategi – fra et mål om å «bremse» til å forsøke å «undertrykke/slå ned» epidemien.

Dette vitner om både uklarhet og vingling, har mange påpekt.

KLARHET fra myndighetene er selvsagt et poeng. Folk må vite hvordan de skal forholde seg for å kunne følge strategien, mener flere.

Dette er selvfølgelig også riktig. Samtidig har de grunnleggende rådene til befolkningen vært relativt konsistente over tid. Ikke er de spesielt vanskelige å forholde seg til heller – enten vi snakker om avstand til andre, håndvask eller hosting.

FOLKEHELSEINSTIUTTET (FHI) og direktør Camilla Stoltenberg har gjentatte ganger beskrevet uvissheten som råder i møtet med korona-epidemien.

Det er bra at FHI viser åpenhet om mangelen på kunnskap vi står overfor. Instituttet har også en uavhengig posisjon – og deres rolle er å påpeke hva vi vet, og hvor vi mangler kunnskap. Som Aftenposten skriver på lederplass torsdag: «Hurra for et folkehelseinstitutt med integritet».

FHIs jobb er å fortelle hva vi vet, ut ifra rent vitenskapelige kriterier. Det ville ha vært absurd å be Stoltenberg & Co legge frem «fakta», når de ikke finnes: Det er jo nettopp slikt vi kritiserer mindre demokratiske regimer for.

I en krise må alle dem som i hverdagen er gode til å gjøre jobben sin, fortsette med nettopp det:

SYKEHUS- og fastleger i Nord-Norge kjenner best til sine lokalmiljøer. Vi må stole på dem.

FHI må legge frem sin kunnskap, enten den er entydig eller bygger på usikkerhet.

OG til slutt: Det er tillitvekkende å høre en fyr som Dag Jacobsen, avdelingsleder ved Medisinsk intensivavdeling på OUS, være tydelig på at han og kollegene er beredt til å ta ansvaret i korona-krisen. Han ber kun om strenge tiltak, og at folk tar seg sammen og følger påleggene.

I motsetning til FHI kan ikke intensiv- eller akuttmiljøene tvile. Som Jacobsen sa det i Debatten denne uka: Er man «80 prosent» sikker på at man har rett, så går man i gang.

FOLK spiller ulike roller i den største krisen siden krigen. Vi må ha tillit til at mennesker som under normale omstendigheter er dyktige, også gjør jobben sin når det er krise.