Streikens tapere

SPEKTER-DIREKTØR Anne Kari Bratten har gjennom hele den nesten fem uker lange sykehusstreiken vært opptatt av at det er arbeidsgiver som har det overordnede ansvaret for pasientsikkerheten i spesialisthelsetjenesten.

Nå må Bratten – sammen med norske sykehusdirektører og ditto ledergrupper – ta det samme ansvaret for arbeidsmiljøet ved landets sykehus.

Det er neppe noen vågal påstand at det vil bli en krevende prosess: Stemningen er mildt sagt dårlig. Tilliten er tapt.  

TVUNGEN LØNNSNEMND i sykehussektoren gir tapere på alle sider av bordet.

Trolig må partene, når nemndas avgjørelse er på plass, styre videre etter hovedprinsippene i dagens avtaleverk. Det vil gi grunnlag for videre strid om forståelse og tolkninger av disse, og en ytterligere forverring av samarbeidsklimaet ved sykehusene. I verste kan saker bli fremmet for retten.

Legene streiket i neste fem uker. De vant ikke frem med sine krav i denne omgang – men maktet å vinne opinionen og andre arbeidstakergrupper med sine argumenter – og med sin fremtoning. Man har kjørt et saklig løp og vunnet på det.

DET er så store økonomiske ressurser i det norske samfunnet. Vi har så uendelig mye kompetanse. I det store bildet er vi et land med små forskjeller og konflikter.

Derfor er det både litt ufattelig – og definitivt veldig trist – at konfliktnivået i spesialisthelsetjenesten er såpass høyt som det vi nå har vært vitne til. Vi sløser med våre store ressurser og unike mulighet til å skape en helsetjeneste av aller ypperste kvalitet.

Og igjen – for å følge Spekter-sjefens egen retorikk: Dette er et lederansvar.

PÅ TOPPEN sitter regjeringen og helse- og omsorgsminister Bent Høie. Høyre-nestlederen har klokelig holdt seg unna konflikten, men bør ikke være overrasket over den grunnleggende mistilliten ved norske sykehus.

Høies mål har vært å skape «Pasientens helsetjeneste». Det har styrt hele hans arbeid som statsråd.

Det har vært nødvendig å være tydelig på denne ambisjonen – for å stake ut en ny kurs for helsetjenesten.

MEN i dette bildet: Har alle dem som arbeider både dag og natt for pasienten, fått den oppmerksomheten og fokuset de burde? Har deres bekymringer og gjentatte advarsler – om samarbeidsproblemer, utfordringer med styringsmodeller, overbelegg, IKT og annet – fått tilstrekkelig oppmerksomhet, virkelig blitt lyttet til og håndtert på en god nok måte?

Etter at streiken nå er avsluttet, får Høie denne ballen i sine hender. Han sitter med det øverste lederansvaret.  

STREIKEN måtte til slutt ende med tvungen lønnsnemd. Om tidspunktet å gripe inn var korrekt, blir av mer akademisk betydning. Partene stod steilt på sitt – og det ville ha vært meningsløst å holde konflikten gående til jul.

Førstog fremst må man respektere fagmyndighetens vurdering av de faktiske forholdene. Mener Helsetilsynet det er fare for liv og helse, plikter regjeringen å gripe inn og få en slutt på konflikten.  

Selv om mange er opptatt av dette i kveld og dagene som kommer: Hvordan kortene mellom Spekter og Akademikerne Helse har blitt spilt det siste døgnet, er også av underordnet betydning.

SAMME kveld som tidenes legestreik er historie, vil sinnene være i kok hos de fleste aktører.

Det må legges nye planer på alle sider av bordet. Akademikerne Helse og Legeforeningen vil måtte forsvare «resultatet» til sine medlemmer, noe som vil være mer krevende enn når man hadde en felles fiende.  

Spekter må gi signaler til sine direktører om løpet som skal legges i tiden som kommer.

Det er selvsagt enklere sagt enn gjort: Men i en slik stund bør noen hoder også holdes kalde. Aktørene må evne å løfte blikket: Alle parter bør vurdere sine standpunkter på nytt – og evaluere egen strategi.

For man skal faktisk jobbe under samme tak i tiden som kommer. Og den viktigste aktøren i norsk spesialisthelsetjeneste er verken legen eller direktøren. Det er hun og han som trenger helsehjelp.