Prioriteringsveileder eller køveileder?

I årets helsetale retter igjen Vestre fokus mot sin store kampsak: å få ned ventelistene. Folk skal få tilgang på hjelp, og de skal helst ikke måtte vente for lenge på den. Disse to synspunktene lar seg ikke forene innenfor dagens ressursrammer for helsevesenet, og vi mener at Vestre unngår prioritering som et sentralt virkemiddel for å redusere ventelistene. Uten å tydelig prioritere tilgang på det knappe godet som helsehjelp er, vil ikke ventelistene gå ned. Å rasjonere helsetjenester gjennom forsinkelser i systemet, heller enn gjennom reelle prioriteringer om hvem som skal få hvilke tjenester, og hvem som ikke skal få, skaper kun køer. Så lenge Vestre ikke adresserer prioriteringer vil han ikke til å få bukt med ventelistene, uavhengig av hvor mange helsearbeidere som bruker de dyrebare frihelgene sine på å ta unna pasienter i køen.

Feil fokus i prioriteringsarbeidet

Vi må også se på hvordan prioriteringer gjøres i helsetjenesten. Prioriteringsveilederne har lenge vært sett på som vesentlige for å sikre rettferdig tilgang på helsehjelp, men virker i dag i praksis som et litt tungvint verktøy for å styre ventelister i helsetjenesten. Veilederne pålegger spesialisthelsetjenesten å vurdere pasienters rett til behandling innenfor visse tidsfrister, men dette er i realiteten mer en administrativ vurdering enn en helseprioritering. Tidsfristene og rettighetene gir lite støtte til å skille høyt og lavt prioriterte tjenester. Når ventelistene blir for lange, tvinges spesialisthelsetjenesten til å evaluere pasienter med både mindre viktige tilstander som har ventet lenge samtidig med pasienter som lider av høyt prioriterte tilstander.

Heller enn å vurdere hvilke tiltak som gir størst helsegevinst eller er mest kostnadseffektive, blir fokuset på å holde seg innenfor fristene og organisere behandlingsrekkefølgen på ventelistene. Denne utfordringen oppstår fordi prioriteringsveilederne ikke tar tilstrekkelig hensyn til hvilke tjenester pasientene faktisk har rett til, utover at de har rett til å bli evaluert av en spesialist. Prioriteringsveilederne hjelper i liten grad klinikere til å si nei til pasienter som bør gis lav prioritet (de med lav forventet effekt av behandling OG lite alvorlig tilstand OG høy kostnad av diagnostikk/behandling). Dermed får man en situasjon der pasienter med alvorlige tilstander konkurrerer med pasienter med mindre alvorlige tilstander om de samme helseressursene, stikk i strid med prioriteringskriteriene. Å fatte prioriteringer av helsetjenester gjennom forsinkelser i systemet, heller enn gjennom reelle prioriteringer om hvem som skal få og ikke, skaper kun køer.

Skaper byråkrati

«Kø, vi står i kø, at vi ikke blir sprø», synger Trond Viggo. En ytterligere utfordring er byråkratiet som skapes av prioriteringsveilederne. Tiden henvisende leger og spesialister i dag bruker på skjemaer og dokumentering av rettighetsvurderinger kunne heller vært brukt på pasientarbeid. I Vestres egne ord er prioriteringsveilederne blitt en tidstyv, og en uhensiktsmessig en som sådan. Dagens system bør kunne forbedres gjennom flere tiltak. En mulighet er å effektivisere selve ventelistesystemet. Digitalisering og automatisering av administrative prosesser bør kunne bidra til raskere avklaringer og tilgang på behandling for pasienter. I tillegg må fastlegenes rolle som portvoktere styrkes. Pasienter med et langvarig forhold til fastlegen er generelt friskere, og erfarne fastleger henviser færre pasienter, men fortsatt de mest alvorlig syke, til spesialisthelsetjenesten.

På lik linje med at Vestre nylig har endret navn på sykehustalen til helsetalen, kan han omdøpe prioriteringsveilederen til køveilederen i helsetjenesten. Det som er sikkert, er at dagens system ikke sikrer rettferdige prioriteringer av pasientforløp i spesialisthelsetjenesten i samsvar med prioriteringsforskriften. For å få ned ventelistene, trengs tydeligere og faktiske prioriteringer av spesialisthelsetjenester. Vestre bør for fremtiden snakke mer om prioriteringer og mindre om ventelister. 

Brendbekken og Melberg var begge innleide konsulenter til ekspertgruppen Åpenhet for prioriteringsmeldingen, nedsatt av Helse- og omsorgsdepartementet. Johansson var med som rådgiver/ekspert i utviklingen av de 33 prioriteringsveilederne i forrige runde. Forfatterne oppgir ingen andre interessekonflikter.