Ja, vi skal snakke sant – også om rusbehandling

I EN SPENNENDE kronikk i Dagens Medisin maner leder Guri Spilhaug i Nasjonal kompetansetjeneste, tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), til å være sannferdig i debatten om behandlingstilbudet til pasienter med rusproblematikk. Under tittelen «Vi må snakke sant om behandlingstilbudet til ruspasienter» hevder Spilhaug at diskusjonen fremstilles som om hele pasientgruppen blir stående uten behandling på grunn av avviklingen av fritt behandlingsvalg.

Dette er det ingen som påstår, men det virker ganske klart at et betydelig antall mennesker med behov for behandling blir stående uten å få den, eller må vente lenge i kø. I køen kan pasienter i denne risikogruppen også dø av overdose. Dette vet vi godt.

IKKE GODT NOK. Det er utvilsomt hjelp å få andre steder, i alle fall delvis. Jeg arbeider i en privat døgninstitusjon for pasienter med rusavhengighet og ofte psykiatriske lidelser. En upretensiøs rundspørring blant en del av pasientene ga interessante svar. Flere av dem hadde gått til ruspoliklinikker og psykiatriske poliklinikker i så lenge som åtte til ti år – i en evig rus. Påfallende nok var det ingen av de spurte som mente de hadde fått noen egentlig hjelp til å komme ut av rusavhengigheten.

Selvsagt kan svarene bero på utvalget. De som ble spurt, var tross alt innlagte pasienter som har blitt vurdert til å behøve behandling i døgninstitusjon. Likevel, det var ingen av de spurte som kjente noen som hadde blitt hjulpet heller, men de hadde en del døde venner fra rusmiljøet.

PRIVAT SANNFERDIGHET. Det hevdes at det private tilbudet fremstilles som glansfullt og «fristende», mens det offentlige fremstår som mer nøkternt og generelt.

Det virker ikke som noen av de private tilbyderne har blitt anklaget for villedende eller løgnaktig markedsføring, så enn så lenge må vi anta at den er sannferdig.

På den annen side er det ingen ting som sier at offentlige tilbud må presenteres og markedsføres på en grå og kjedelig måte bare fordi de er offentlige.

Det er bare å bruke litt kreativitet og nytenking, vel å merke om presentasjonen ikke skal kjøpes fra et konsulentfirma for et antall millioner kroner.

SKINNSOSIALISME. Spilhaug tar til orde for – og forsvarer – at det offentlige legger ut innkjøp av helsetjenester på anbud. Hun er dermed ikke motstander av private helsetjenester, men anbudsordningen risikerer å tjene utelukkende storkapitalistiske interesser. I alle fall når anbudskravet er at man på forhånd må ha lokaler og kompetent personale på plass. Dette gjør at deltakelse i anbudsrunder blir ekstremt risikofylt, og det krever stor kapital som man må være villig til å tape hvis man ikke vinner anbudet.

Dette hindrer små aktører i å komme inn på markedet, og begrenser derfor også muligheten til utvikling av nytenking og bredde i behandlingstilbudene. Slik sett kan man godt si at regjeringens, og helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkols glede over å få avvikle Fritt behandlingsvalg, er en ren gavepakke til privat storkapital med høy risikovilje. Dette er skinnsosialisme.

NOEN UTFORDRINGER. I rettferdighetens navn ville det «ha vært interessant om politikere og medier kunne vise like stor interesse for pasienterfaringer fra offentlige helsetjenester som de nå viser overfor kommersielle tjenester», slik debattanten skriver.

Det jobber selvsagt mange dyktige fagfolk i offentlige tilbud, og resultatene er helt sikkert ikke like nedslående som min lille spørrerunde kunne tyde på. I sannhetens navn må en likevel få fremheve at prisen i offentlig døgnbehandling er nær tre ganger så høy for en døgnplass i offentlig institusjon som i privat. Bare ved Vitalis helse kan 30.000 behandlingsdøgn forsvinne per år. Med dagens prisnivå, kan dette omgjøres til 10.000 behandlingsdøgn i det offentlige.

De fleste som vet dette, vil nok spørre seg om hvordan det offentlige skal få til å yte mer behandling til samme pris, slik det sies. Hvilke planer har man innenfor det offentlige helsevesenet for den rasjonaliseringsprosessen som kreves for å få dette til? Er det mulig i overskuelig fremtid? Ikke minst, finnes viljen der – og hvilken tidsramme ser man for seg? Hvilke løsninger skal man ha mens vi venter på at dette blir løst?

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen eierinteresser eller nærstående som kan utgjøre interessekonflikt. Han er spesialist i allmennmedisin og har 35 års erfaring som lege og bakgrunn fra psykiatrisk sykehus, Ila Landsfengsel, cirka 15000 sykebesøk i Oslo, 15 år som psykoterapeut og lang erfaring fra allmennmedisin i distriktene. I oktober sluttet han som fastlege i Telemark og er nå overlege ved Vitalis helse, avdeling Holmen gård i Gjerstad.