Institusjon bra, hjemme best
På Hennum gård i Lier har det bodd omsorgstrengende i hundre år. Skillet mellom familie og beboere er vanskelig å få øye på for familien Hennum, tredje generasjon som har drevet privat forpleiing for psykiatriske pasienter.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
LIER: - Denne bygda har jo vært kjent for jordbær og gærninger, sier Otto Hennum og ler. Sammen med sin kone Ragnhild inviterer han på kaffe og hjemmebakt kake.
Det store våningshuset er omkranset av bygninger; et lite stabbur, huset til datteren Kristin, desuten en låve og et stort bolighus til. Det er varmt og vårgrønt. Åkeren spirer og fra baksiden av huset kan du se «hele» Lier.
Ved inngangspartiet er det et stort kjøkken og et stort spisebord. - Her samles vi, forteller Ragnhild.
Større enn institusjon
Privatpleie het det før. På landsbasis har godt over 6000 mennesker med alle grader av psykiske lidelser bodd privat. Faktisk bodde det flere utenfor institusjon enn innenfor. Bare i Lier var det over 400 plasser, nå er det bare omlag 120 plasser igjen. Utviklingen i psykiatrien med aktiv behandling og medisinering er én forklaring. Nye generasjoner på gårdene som ikke har ønsket å videreføre tilbudet, er en annen. Otto og Ragnhild Hennum er tredje generasjon som tilbyr bo- og omsorgspleie, som det heter nå: - Vi diskuterte lenge før vi fant et navn som ikke lovet noe annet enn det vi kunne tilby. Det vi driver med her er å tilby et sted å bo. Og vi tilbyr omsorg, sier han. Både Otto Hennum og kona har jobbet som hjelpepleiere ved psykiatrisk sykehus. Nå har de pasientene hjemme. Ikke i samme hus riktignok, men tvers over gårdsplassen. Hver morgen spiser de frokost sammen, de seks beboerne, Ragnhild og Otto. Så går beboerne på jobb. I mellomtiden jobber ekteparet Henum hjemme. I dag står blant annet sengeskift og journalistbesøk på timeplanen. Når arbeidsdagen er over, venter middagen som ekteparet har forberedt. Aktiv lyriker
Denne formiddagen er bare én beboer hjemme. De andre er på jobb i Tranby. Marie Takvam har viktigere ting fore i dag. Den kjente forfatteren skal holde et foredrag for klassen til et barnebarn. Hun skal hentes av sønnen. - Det er så fantastisk å bo her, sier Marie Takvam, som har bodd her i syv år nå. - Dette er hjemmet mitt. Det minner om der jeg kommer fra, jeg er jo oppvokst på gård, forteller hun. Takvam har skrevet et titalls bøker. - Moren min ville at jeg skulle skrive. Jeg leste et vers jeg hadde skrevet som niåring, og noen syntes jeg var talentfull, sier hun. Vi sitter og prater i den nyeste delen av boligen som forfatteren deler med fem andre. Hun lener seg tilbake i lenestolen på røykerommet. Hun er den eneste som benytter det. - Det er hukommelsen som er problemet. Jeg husker ikke beskjeder eller ting jeg skal gjøre. Verst er det om morgenen. Men når jeg kommer meg opp, går det litt bedre utover dagen, forteller hun. Tredje generasjon
Otto Hennum er ikke i tvil om at bo- og omsorgspleien er et bra tilbud. - Beboerne har få mennesker å forholde seg til og en forutsigbar hverdag. Det er viktig. Ekteparet driver ikke behandling, i alle fall ikke slik mange definerer begrepet. De tilbyr stabile og trygge rammer. - For mange er dette nok. Jeg husker en ingeniør som var her en gang. Han var ganske syk. Vi hadde bare menneskelig kontakt, respekt og omsorg å tilby. I tillegg satte vi klare grenser for ham. Det gikk ganske bra med ham etter en stund, sier Hennum. Med tre generasjoner som har erfaring med dette, skorter det ikke på frodige menneskeskildringer. Otto Hennum forteller om da han var liten og en beboer knuste døren til farens soverom. - Han var en grei kar han, kommer det lakonisk. Otto Hennum vokste opp med forskjellige beboere rundt seg. Tidligere bodde pasientene i samme huset som familien. - Det har aldri vært noe problem. Aldri, slår han fast og forteller om en pasient som var så god barnevakt at barna gledet seg til foreldrene skulle reise bort. - Verdens snilleste kar, sier han. På misjonsmøter
- Jeg var ganske pen som ung, sier Marie Takvam og smiler. Hun flyttet til Oslo for å studere psykologi. Samtidig skrev hun. Hun fikk mann og barn. - Men så ble det kanskje litt mye alkohol. Mange ville spandere, og etter en stund var det vanskelig å ta vare på huset slik man egentlig burde, forteller hun og stopper den historien akkurat der. Takvam vil mye heller fortelle om tiden før. - Jeg bodde en periode hos bestemoren min i Ålesund. Jeg tror jeg har vært på alle de misjonsmøter som finnes, gjerne flere på samme dag, ler hun hjertelig. Forfatteren er glad for psykologistudiene: - Den innsikten har hjulpet meg mange ganger senere i livet også. Myggservietter og pizzaposer
Tredje blad Hennum er også engasjert i virksomheten. Datteren på gården, Kristin Hennum, er leder for den vernede bedriften som beboerne i bo- og omsorgspleien i Lier driver. Denne våren er ordrebøkene fulle. Det er vanskelig å tro at det er behov for så mange myggservietter som de ansatte pakker og sender ut til det norske folk! Rundt ett bord sitter en gruppe menn og pakker poser til Peppes pizza, ved et annet pakkes reagensrør. I et hjørne sitter en enslig kvinne og måler opp etiketter til amerikanske vodkaflasker. - Det er godt vi har mye å gjøre, sier Kristin Hennum. Intet latmannsliv
Dagene kan bli lange når det er stille. - Det er forskjell på dem som arbeider her, og vi forsøker å tilpasse arbeidsoppgavene til den enkelte. Alle jobber i eget tempo, men noe latmannsliv er det ikke. - Vi har ganske strenge rutiner for pauser og lignende. Én pause i timen, opplyser den daglige lederen, som forteller at de fleste utfører pakkejobber av ulike slag, forholdsvis enkle arbeidsoppgaver. Lønnen er på 30 kroner dagen. - Det er stor stemning når det er lønningsdag, forteller Kristin Hennum. Skal du ta over etter foreldrene dine? - Jeg vet egentlig ikke, svarer hun noe nølende. Og legger til: Det er jo så veldig usikkert hva som skal skje med denne omsorgsformen fremover. Usikkert i 30 år
Tilbake i stua på Hennum gård bekrefter ekteparet at fremtiden til bo- og omsorgspleien er ytterst usikker. - Men det har den vært i 30 år, poengterer Otto litt oppgitt. Ragnhild viser til at vedtaket om at bo- og omsorgspleien skal organiseres under kommunene. For Hennum gård vil det si at de kan ta inn beboere fra Oslo kommunes bydeler i stedet for Dikemark sykehus som i dag. Ordningen skal vare ut 2005, etter dette er det usikkert. Ekteparet på Hennum er ikke i tvil om at ordningen bør bestå. I alle fall så lenge det finnes få gode erstatninger for tilbudet. Troen på privatpleie som omsorgsform har vært svingende. I 1992 prydet et bilde av Hennum førstesiden på Tidsskriftet Sykepleien med teksten «Privatpleie - framtidas omsorg». Fra å bli spådd en fremtid, er det nå ytterst usikkert om hvor lenge Hennum får ta imot nye pasienter. Gode poesiminner
Marie Takvam har ikke skrevet på mange år: - I poesien er hukommelsen veldig viktig. Derfor har jeg ikke skrevet på lenge. - I dag skal jeg snakke til klassen til barnebarnet mitt. Det jeg har skrevet tidligere, blir lest av nye mennesker. Det er et godt minne å ha, sier hun. Dagene tilbringer Marie Takvam i arbeid sammen med de andre beboerne på Hennum gård. - Så strikker jeg litt. Men jeg klarer ikke å huske mønstre noe særlig, sier hun og ler. - Men sokker blir det i alle fall. Én ting er hun sikker på; hun hadde ikke klart seg på egen hånd. Hun tror det ville ha blitt vanskelig å holde styr på hverdagen. - Her er det bedre. Dette er hjemme. Det er hyggelig vertskap og vi er som en stor familie. Skriv at dette er et fantastisk sted å bo, gjentar hun.
- Tilbudet bør bestå - Bo- og omsorgspleien bør bestå. Dette mener seksjonsoverlege Roar Nydal ved Ullevål universitetssykehus, Dikemark. - Mitt inntrykk er at dette er et bra tilbud til en liten gruppe pasienter. Fordi ikke alle trives i byen, er det viktig å opprettholde et mangeartet tilbud, sier Nydal, tilsynslege for beboerne ved Hennum gård. På riktig nivå
Nydal mener tilbudet passer for pasienter som er stort sett ferdigbehandlet på institusjon. - Man kommer til et punkt hvor man ikke klarer å behandle så mye mer. Når det er slutt på regelmessige samtaler og medisinering, kan dette være et godt tilbud. Selv om seksjonsoverlegen mener at tilbudet bør bestå, tror han det har vært riktig å begrense antallet i denne typen omsorg. En krevende oppgave
- Tidligere ble nok for mange dårlige pasienter som kanskje kunne ha fått et bedre tilbud i institusjon, plassert i privat pleie, sier Nydal, som tror at man nå har kommet ned på et riktig nivå. Seksjonsoverlegen mener også at en av grunnene til at tilbudet har minsket gradvis, er at mange familier ikke lenger er interessert i å drive et slikt tilbud. - Det er jo en jobb som mange ganger krever arbeid døgnet rundt. At bo- og omsorgspleien også kan være et økonomisk gunstig tilbud, er Knut Nydal enig i. - Alternativet kan være omsorgsboliger som kanskje krever døgnbemanning. Det er ikke billig. Opphav:
Privatpleie het det før. På landsbasis har godt over 6000 mennesker med alle grader av psykiske lidelser bodd privat. Faktisk bodde det flere utenfor institusjon enn innenfor. Bare i Lier var det over 400 plasser, nå er det bare omlag 120 plasser igjen. Utviklingen i psykiatrien med aktiv behandling og medisinering er én forklaring. Nye generasjoner på gårdene som ikke har ønsket å videreføre tilbudet, er en annen. Otto og Ragnhild Hennum er tredje generasjon som tilbyr bo- og omsorgspleie, som det heter nå: - Vi diskuterte lenge før vi fant et navn som ikke lovet noe annet enn det vi kunne tilby. Det vi driver med her er å tilby et sted å bo. Og vi tilbyr omsorg, sier han. Både Otto Hennum og kona har jobbet som hjelpepleiere ved psykiatrisk sykehus. Nå har de pasientene hjemme. Ikke i samme hus riktignok, men tvers over gårdsplassen. Hver morgen spiser de frokost sammen, de seks beboerne, Ragnhild og Otto. Så går beboerne på jobb. I mellomtiden jobber ekteparet Henum hjemme. I dag står blant annet sengeskift og journalistbesøk på timeplanen. Når arbeidsdagen er over, venter middagen som ekteparet har forberedt. Aktiv lyriker
Denne formiddagen er bare én beboer hjemme. De andre er på jobb i Tranby. Marie Takvam har viktigere ting fore i dag. Den kjente forfatteren skal holde et foredrag for klassen til et barnebarn. Hun skal hentes av sønnen. - Det er så fantastisk å bo her, sier Marie Takvam, som har bodd her i syv år nå. - Dette er hjemmet mitt. Det minner om der jeg kommer fra, jeg er jo oppvokst på gård, forteller hun. Takvam har skrevet et titalls bøker. - Moren min ville at jeg skulle skrive. Jeg leste et vers jeg hadde skrevet som niåring, og noen syntes jeg var talentfull, sier hun. Vi sitter og prater i den nyeste delen av boligen som forfatteren deler med fem andre. Hun lener seg tilbake i lenestolen på røykerommet. Hun er den eneste som benytter det. - Det er hukommelsen som er problemet. Jeg husker ikke beskjeder eller ting jeg skal gjøre. Verst er det om morgenen. Men når jeg kommer meg opp, går det litt bedre utover dagen, forteller hun. Tredje generasjon
Otto Hennum er ikke i tvil om at bo- og omsorgspleien er et bra tilbud. - Beboerne har få mennesker å forholde seg til og en forutsigbar hverdag. Det er viktig. Ekteparet driver ikke behandling, i alle fall ikke slik mange definerer begrepet. De tilbyr stabile og trygge rammer. - For mange er dette nok. Jeg husker en ingeniør som var her en gang. Han var ganske syk. Vi hadde bare menneskelig kontakt, respekt og omsorg å tilby. I tillegg satte vi klare grenser for ham. Det gikk ganske bra med ham etter en stund, sier Hennum. Med tre generasjoner som har erfaring med dette, skorter det ikke på frodige menneskeskildringer. Otto Hennum forteller om da han var liten og en beboer knuste døren til farens soverom. - Han var en grei kar han, kommer det lakonisk. Otto Hennum vokste opp med forskjellige beboere rundt seg. Tidligere bodde pasientene i samme huset som familien. - Det har aldri vært noe problem. Aldri, slår han fast og forteller om en pasient som var så god barnevakt at barna gledet seg til foreldrene skulle reise bort. - Verdens snilleste kar, sier han. På misjonsmøter
- Jeg var ganske pen som ung, sier Marie Takvam og smiler. Hun flyttet til Oslo for å studere psykologi. Samtidig skrev hun. Hun fikk mann og barn. - Men så ble det kanskje litt mye alkohol. Mange ville spandere, og etter en stund var det vanskelig å ta vare på huset slik man egentlig burde, forteller hun og stopper den historien akkurat der. Takvam vil mye heller fortelle om tiden før. - Jeg bodde en periode hos bestemoren min i Ålesund. Jeg tror jeg har vært på alle de misjonsmøter som finnes, gjerne flere på samme dag, ler hun hjertelig. Forfatteren er glad for psykologistudiene: - Den innsikten har hjulpet meg mange ganger senere i livet også. Myggservietter og pizzaposer
Tredje blad Hennum er også engasjert i virksomheten. Datteren på gården, Kristin Hennum, er leder for den vernede bedriften som beboerne i bo- og omsorgspleien i Lier driver. Denne våren er ordrebøkene fulle. Det er vanskelig å tro at det er behov for så mange myggservietter som de ansatte pakker og sender ut til det norske folk! Rundt ett bord sitter en gruppe menn og pakker poser til Peppes pizza, ved et annet pakkes reagensrør. I et hjørne sitter en enslig kvinne og måler opp etiketter til amerikanske vodkaflasker. - Det er godt vi har mye å gjøre, sier Kristin Hennum. Intet latmannsliv
Dagene kan bli lange når det er stille. - Det er forskjell på dem som arbeider her, og vi forsøker å tilpasse arbeidsoppgavene til den enkelte. Alle jobber i eget tempo, men noe latmannsliv er det ikke. - Vi har ganske strenge rutiner for pauser og lignende. Én pause i timen, opplyser den daglige lederen, som forteller at de fleste utfører pakkejobber av ulike slag, forholdsvis enkle arbeidsoppgaver. Lønnen er på 30 kroner dagen. - Det er stor stemning når det er lønningsdag, forteller Kristin Hennum. Skal du ta over etter foreldrene dine? - Jeg vet egentlig ikke, svarer hun noe nølende. Og legger til: Det er jo så veldig usikkert hva som skal skje med denne omsorgsformen fremover. Usikkert i 30 år
Tilbake i stua på Hennum gård bekrefter ekteparet at fremtiden til bo- og omsorgspleien er ytterst usikker. - Men det har den vært i 30 år, poengterer Otto litt oppgitt. Ragnhild viser til at vedtaket om at bo- og omsorgspleien skal organiseres under kommunene. For Hennum gård vil det si at de kan ta inn beboere fra Oslo kommunes bydeler i stedet for Dikemark sykehus som i dag. Ordningen skal vare ut 2005, etter dette er det usikkert. Ekteparet på Hennum er ikke i tvil om at ordningen bør bestå. I alle fall så lenge det finnes få gode erstatninger for tilbudet. Troen på privatpleie som omsorgsform har vært svingende. I 1992 prydet et bilde av Hennum førstesiden på Tidsskriftet Sykepleien med teksten «Privatpleie - framtidas omsorg». Fra å bli spådd en fremtid, er det nå ytterst usikkert om hvor lenge Hennum får ta imot nye pasienter. Gode poesiminner
Marie Takvam har ikke skrevet på mange år: - I poesien er hukommelsen veldig viktig. Derfor har jeg ikke skrevet på lenge. - I dag skal jeg snakke til klassen til barnebarnet mitt. Det jeg har skrevet tidligere, blir lest av nye mennesker. Det er et godt minne å ha, sier hun. Dagene tilbringer Marie Takvam i arbeid sammen med de andre beboerne på Hennum gård. - Så strikker jeg litt. Men jeg klarer ikke å huske mønstre noe særlig, sier hun og ler. - Men sokker blir det i alle fall. Én ting er hun sikker på; hun hadde ikke klart seg på egen hånd. Hun tror det ville ha blitt vanskelig å holde styr på hverdagen. - Her er det bedre. Dette er hjemme. Det er hyggelig vertskap og vi er som en stor familie. Skriv at dette er et fantastisk sted å bo, gjentar hun.
- Tilbudet bør bestå - Bo- og omsorgspleien bør bestå. Dette mener seksjonsoverlege Roar Nydal ved Ullevål universitetssykehus, Dikemark. - Mitt inntrykk er at dette er et bra tilbud til en liten gruppe pasienter. Fordi ikke alle trives i byen, er det viktig å opprettholde et mangeartet tilbud, sier Nydal, tilsynslege for beboerne ved Hennum gård. På riktig nivå
Nydal mener tilbudet passer for pasienter som er stort sett ferdigbehandlet på institusjon. - Man kommer til et punkt hvor man ikke klarer å behandle så mye mer. Når det er slutt på regelmessige samtaler og medisinering, kan dette være et godt tilbud. Selv om seksjonsoverlegen mener at tilbudet bør bestå, tror han det har vært riktig å begrense antallet i denne typen omsorg. En krevende oppgave
- Tidligere ble nok for mange dårlige pasienter som kanskje kunne ha fått et bedre tilbud i institusjon, plassert i privat pleie, sier Nydal, som tror at man nå har kommet ned på et riktig nivå. Seksjonsoverlegen mener også at en av grunnene til at tilbudet har minsket gradvis, er at mange familier ikke lenger er interessert i å drive et slikt tilbud. - Det er jo en jobb som mange ganger krever arbeid døgnet rundt. At bo- og omsorgspleien også kan være et økonomisk gunstig tilbud, er Knut Nydal enig i. - Alternativet kan være omsorgsboliger som kanskje krever døgnbemanning. Det er ikke billig. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
Temabilag om psykiatri, Dagens Medisin 11/02
Lars-Erik Vollebæk
