Første GPS-etappe for demente

Jarl Reitan, forskningsleder ved Sintef Teknologi og samfunn i Avdeling Helse, og leder for faggruppe innovasjon og helseteknologi
VELFERDSTEKNOLOGI ER for lengst lansert som et virkemiddel for å løse kommende utfordringer i norsk helse- og omsorgssektor. Men både nennsom skreddersøm, nytenking og utprøving gjenstår før slike løsninger er hyllevare. I et innlegg i Dagens Næringsliv 1. august i år skriver spesialrådgiver Geir Jacobsen i Innovasjon Norge: «Teknologien som behøves i nye velferdstjenester, er nå svært godt utviklet, og timingen er derfor god for å kunne innføre systemer som både er enkle i bruk og som kan bidra til bedre økonomi».
Timingen er god, utvilsomt. Vi trenger nye løsninger, primært for å bygge erfaringer før det virkelig strammer seg til. Men å si at teknologien allerede er svært godt utviklet, er etter min mening ikke riktig.
Joda, vi kan kjøpe robotstøvsugere på Elkjøp. Men denne teknologien tar ikke mål av seg til å være verken livsviktig eller innfriende i forhold til våre utfordringer. Når det gjelder teknologi som virkelig vil monne, gjenstår fortsatt viktig tilpassings- og utviklingsarbeid.
GPS. La oss ta et eksempel. En av teknologiene som kanskje oftest er nevnt knyttet til ny velferdsteknologi og velferdstjenester, er teknologien Global Positioning System (GPS), som etter hvert er kjent for de fleste. GPS ble opprinnelig laget for militær bruk, men ble i 1980-årene stilt til disposisjon for det sivile samfunnet, fortrinnsvis innen sjøfart og andre maritime aktiviteter.
Men i dag, nær 30 år etter, kan ikke GPS-systemer bare hentes inn til bruk i omsorgssektoren. Skal denne basisteknologien bidra til bedre omsorg, må den integreres i nye gode produkter, tjenester og rutiner som er skreddersydd for nettopp denne bruken.
KRAV TIL LØSNINGEN. Forventningene til GPS er likevel store. Mange kommuner har markert interesse og etter hvert tatt initiativ innenfor området. De ønsker at løsningen skal gi frihet til mennesker med demens, men også trygghet til pårørende og omsorgspersoner.
Dagens små GPS-enheter er som regel ikke laget spesielt for personer med demens. Personvern har også vært - og er - et viktig tema. Flere av dagens GPS-er er med på å gi argumenter til denne skepsisen.
Det som er klart, er at det finnes systemer som gjør det mulig å følge med på alle bevegelsene til en person.
HVA HAR VI BRUK FOR? Først er det viktig å få avklart hva det er «vi har bruk for». Når og hvordan skal en omsorgsperson vite at en person trenger hjelp? Er det behov for geografiske gjerder? Andre alarmer? Og videre: Hva skal man gjøre når en slik alarm går?
Dernest er det viktig å avklare hvordan hovedpersonen opplever dette? En som har vært ute lenge, føler seg kanskje bortkommen og blir glad for å bli funnet igjen av kjente. En som føler seg stanset og innhentet, kan derimot føle dette som en krenkelse.
Med andre ord: Mange ubesvarte spørsmål gjenstår, spørsmål det ikke finnes enkle svar på, og dertil utfordringer som dagens teknologi ikke løser. Desto viktigere er det å finne de beste svarene og de teknologiske løsningene som gjør GPS-teknologien i stand til å fungere i omsorgshverdagen og gi reell trygghet for personer med demens og deres omsorgspersoner.
DAGENS LØSNING. Dagens teknologi passer nok best når den brukes av demente sammen med pårørende som kjenner brukeren godt. De kan følge nøye med fordi de kjenner brukerens vaner. Dermed er det enklere å vurdere hvordan en person med demens har det. En pårørende uttalte: «Jeg så at han hadde gått rundt og rundt i det samme området, og da skjønte jeg at han ikke hadde det bra».
Samtidig er demenssykdommen slik at orienteringssansen plutselig kan bli borte. Samme pårørende opplevde å finne igjen mannen sin redd og utmattet på et sted der hun mente at han var kjent, og dermed hadde antatt at han hadde det bra.
MOT NYE TJENESTER. I dagens løsninger er personer med demens bærere av en GPS, noe som kan oppleves krenkende og nedverdigende. Demensomsorg legger stadig større vekt på at demente skal få være selvstendige individer, ikke medlemmer i en diagnosegruppe. Derfor er brukermedvirkning viktig.
For å ta brukermedvirkningen alvorlig, bør GPS utvikles slik at det oppleves som et hjelpemiddel også for personer med demens - ikke bare for deres pårørende. Bruk av GPS vil stille mange nye krav til helsepersonell: Mange nye avgjørelser må tas, og teknologien må videreutvikles slik at brukere og omsorgspersoner får et godt grunnlag for å ta disse valgene.
Vi må starte nå, for vi trenger tiden.  Vi behøver langsiktig utprøving og nytenking, om og om igjen. Gode løsninger kan ikke bygges over natten. Heldigvis har både nasjonale myndigheter og Forskningsrådet skjønt viktigheten av en større satsing. La oss gå - etappevis - i gang! n
Medforfatter: Kristine Holbø, Ph.D.-stipendiat ved Sintef Teknologi og samfunn i Avdeling Helse og NTNU, Institutt for produktdesign
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 14/2012