Kritisk til måleverktøy: – Enkel løsning på komplisert problem

Helsedirektoratet lanserte tirsdag en digital oversikt over planlagte pasientavtaler: Planleggingshorisont. 

– Den gir bare halve bildet og gir et perverst insentiv; jo kortere du planlegger, dess større suksess har du, beskriver Per Arne Holman, analysesjef Lovisenberg Diakonale Sykehus. (Se illustrasjoner)

Her kan du lese tilsvaret fra Hilde Christiansen, sekretariatsleder for ressursgruppa som har utviklet det. 

Reell problemstilling
Holman understreker at problemstillingen som planleggeren er ment å adressere, at sykehusene ikke greier å gi pasienter konkrete timer langt frem, er reell. 

– Men en indikator som fokuserer både på planleggingshorisonten og andelen med fast oppmøte ville vært mer relevant, sier han.

– Før mars i år var det til enhver tid rundt 200.000 pasienter i Norge som ventet på en neste time de var blitt lovet, for eksempel en tremånederskontroll eller en operasjon. Men hvis dette var lett å løse, ville det vært løst tidligere. Det er ikke mye ledig kapasitet til å ta igjen et så stort antall forsinkede avtaler. Med to-tre måneders akutt kapasitetssvikt under Covid-19-pandeminen har antallet trolig økt til cirka 300.000 forsinkelser. I tillegg konkurrerer de som blir akuttinnlagt og skal på etterkontroller med de 300.000, legger han til.

Gir bare halve bildet
Planleggingshorisonten viser altså ikke hvor langt frem man har planlagt, men bare en hvor stor andel som har fått fast tid.

– Graden av konkret planlegging er ett forhold, planleggingshorisonten et annet. Problemet er at de aller fleste ikke har oversikt over hvem som jobber langt nok frem i tid. Særlig i somatikken har man lang horisont for pasientavtaler, men de har ikke fast tid. Man må ta høyde for øyeblikkelig hjelp i timebøkene. Den største utfordringen er at vaktplanene for turnusarbeidene ofte bare legges to-tre måneder frem i tid.

Planleggingshorisonten for bemanning er den andre delen av oppdraget som denne indikatoren ikke måler og det er dette man burde begynt med å finne en løsning på, mener Holman.

– Noe av det som skal til for å legge gode planer for pasientene, er å planlegge legenes arbeid fram i tid. Hvem som skal gjøre hva, i hvilken poliklinikk og på hvilke dager. Alle sykehusene bruker det samme planleggingsverktøyet GAT for å legge vaktplaner, så i prinsippet kunne man brukt dette til å se hvor langt frem i tid det er mulig å legge planer, sier han og forsikrer:

– Både sykehusene og helsepersonellet er like frustrerte over manglende planleggingshorisont som politikerne. Legene skulle gjerne hatt muligheten til å gi pasientene sine nye timer langt frem, men de kan ikke fordi de ikke vet når de skal jobbe.  

Tegner et upresist bilde
Det var helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) som ga de regionale helseforetakene i oppdrag å utvikle en planleggingsindikator i 2020. Kravet er at planleggingshorisonten for bemanning og timetildeling skal være seks måneder.

– Oppdraget er ikke enkelt, rent metodisk, og da skjer det som ofte skjer; hvis det å tegne et presist bilde blir vanskelig, velger en heller å tegne et upresist bilde med måleløsninger som er praktisk gjennomførbare - men ikke veldig relevante.

Oppdraget med å utvikle indikatoren er bare delvis løst, men ikke problemet, oppsummerer Holman, som frykter at oppslutningen om indikatoren blir lav:

– Målingene som springer ut av klinikkens behov og virkelighetsforståelse, er de som best motiverer til forbedring. Hvis de kliniske lederne hadde opplevd dette som relevant, at metoden er god og sammenligningen rettferdig, hadde engasjementet blitt større. I motsatt fall får man verken oppslutning eller forbedring. Hadde vi lykkes med tre måneders rullerende planlegging ville det være en stor kvalitetsforbedring.  

Burde vært forankret
Holman skulle ønske man hadde tid til å tenke igjennom målemetoden før målet ble fastsatt.

– Jeg forstår jo at det for politikerne er viktig å synliggjøre sine ambisjoner, og at det bli byråkratens oppgave å finne målemetodene.  Men det er avgjørende at de skjønner utfordringene før metode formuleres. For å få til det burde klinikere blitt inkludert slik at disse dilemmaene kunne blitt diskutert.