Ikke vektlegg Helsepersonellkommisjonens syn på spesialsykepleierutdanningen!

Kronikk: Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen, professor ved Høgskolen i Østfold/Universitetet i Sørøst-Norge, forsker ved Sykehuset Østfold og nestleder i Anestesisykepleierne NSF
Therese Finjarn, leder for Anestesisykepleierne NSF
Paula Lykke, leder for Intensivsykepleierne NSF
Petrin H. Eide, leder i NSFs landsgruppe av operasjonssykepleiere

VI VIL GRATULERE Helsepersonellkommisjonen med en omfattende og god rapport, som ble presentert 2. februar. Gitt bildet som skisseres om fremtidens behov for helsetjenester, fremstår likevel rapporten med et svakt kunnskapsgrunnlag når det gjelder spesialutdanningene innen anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleie.

Vi hadde store forventninger til rapporten, som skulle «gi en helhetlig og kunnskapsbasert vurdering av behovene for personell og kompetanse fram mot 2040 i lys av sentrale utviklingstrekk…» samt «peke på løsninger som kan bidra til bedre samsvar mellom behov for kompetanse og kapasiteten og innholdet i utdanningene». På mange områder er dette innfridd.

MANGLENDE EVIDENS. Kommisjonen presenterer et omfattende arbeid med sammenstilling av ulike NOU-er, rapporter og statistikker. Men den har, etter vår mening, ikke evnet å inkludere det kunnskapsbaserte når det gjelder de samfunnskritiske utdanningene for spesialsykepleiere.

For det første inneholder avsnittene som gjelder utdanning av spesialsykepleiere, ingen referanser ut over en rapport fra Universitets- og høgskolerådet fra 2016. Vi vet at forskning innen tematikk som opptakskrav eller varighet på studieprogram innen våre spesialutdanninger, er svært begrenset, men det finnes noe (se referanseliste i ICN rapport). Vi stiller oss spørrende til hvordan kommisjonen har jobbet med å frembringe kunnskapsgrunnlaget?

INNSPILL BLE BORTE. Kommisjonen påpeker at den har gjennomført møter både i arbeidsgruppen om, og med, ulike interessenter. Kommisjonen består av sykepleiere, men ingen av dem er spesialsykepleiere. Våre fagmiljøer har uttrykt entydige meninger om flere forhold ved spesialutdanningene, som vi ikke kan se er inkludert i rapporten.

For det første legger kommisjonen opp til at studenter skal kunne gå direkte fra bachelor i sykepleie til en spesialsykepleierutdanning. Her har vi blant annet en kartlegging av 314 anestesisykepleiere som veileder studenter, hvor det fremkommer at det å fjerne opptakskrav om klinisk erfaring før opptak, får store konsekvenser for både veilederen, praksisfeltet og studenten selv. Dette støttes av flere andre miljøer, og et samlet nasjonalt anestesimiljø var enhetlig i tilbakemeldingene på dette i forbindelse med at Forskrift om nasjonal retningslinje for anestesisykepleierutdanning var på høring.

For det andre fremstiller kommisjonen det som uhensiktsmessig at spesialsykepleiere skal ha en helhetlig utdanning på masternivå. Dette stiller våre fagmiljøer seg -samlet - svært kritiske til. Vi representerer til sammen flere tusen spesialsykepleiere innen både klinikk og akademia, innen anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleie. Hvor er våre innspill i Helsepersonellkommisjonens rapport?

SPRIKENDE BUDSKAP. Ikke minst spriker rapporten innad i avsnittene som handler om spesialsykepleierutdanning. På den ene siden hevdes det at det er «fornuftig at ikke alle sykepleiere som tar ABIOK-sykepleierutdanning oppnår mastergrad», og at «erfaringer fra universitets- og høyskolesektoren viser at få av dem med utdanningsstilling på tre semestre gjennomfører master i etterkant».

På den andre siden, som trekkes frem til fordel for å fjerne opptakskravet, vises det til at «utviklingen vil trolig føre til at mange vil velge å ta spesialsykepleierutdanningen direkte etter bachelorutdanning i sykepleie». Deretter hevdes det at «…disse studentene vil stå friere til å velge å ta en mastergrad på 120 studiepoeng, ettersom de ikke er bundet til helseforetakenes utdanningsstillinger. Dersom endring i forskriften fører til flere videreutdanningstilbud uten krav til yrkeserfaring før opptak, så er det sannsynlig at endringen i forskriften kan bidra til at flere sykepleiere får mastergrad. Dette er positivt fordi det kan bidra til å styrke rekrutteringen til utdanningsfagmiljøene».

Ikke minst fremheves ytterligere effekter av master-kompetanse: «Kandidater med mastergrad kan være viktige for tjenesteutøvelsen i kraft av deres kompetanse innen fagutvikling, analyse og vurdering. De kan lede eller delta i forskningsarbeid knyttet til klinisk praksis og skrive søknader for å få midler til nødvendig fagutvikling. Et større antall av masterkandidater i tjenesten vil legge bedre til rette for en ordning med kombinerte stillinger mellom utdanningssektoren og tjenestene. Masterprosjektene som studentene gjennomfører, og kompetansen som følger av dette, har en stor potensiell verdi for tjenesten».

Hvorfor skal da ikke spesialsykepleiere ha helhetlig masterutdanning?

SE BORT IFRA RAPPORTEN! Som argument mot både opptakskrav og helhetlig masterløp trekker kommisjonen frem at «det bør være en hensiktsmessig balanse mellom arbeidsgiveres behov for raskt å kunne ta i bruk kompetansen til ABIOK-sykepleiere under utdanning på den ene siden, og utdanningssektorens behov for rekruttering av personell som kan sikre bærekraften i helsefagutdanninger på den andre siden».

For det første er søkertallet til utdanningene mye høyere enn antallet utdanningsplasser, også med klinisk erfaring som opptakskrav. Det vil si at det er lite utfordringer tilknyttet rekrutteringen av søkere. For det andre er det flere utdanningsinstitusjoner som opererer med årlig opptak til spesialsykepleierutdanningene. Dette medfører nyutdannede spesialsykepleiere årlig, fremfor tradisjonelt hvert halvannet år.

Vi ønsker med dette å unngå at politikere, og andre med beslutningsmyndighet, vektlegger rapporten fra Helsepersonellkommisjonen for fremtidig planlegging av utdanning av spesialsykepleiere når det gjelder opptakskrav og mulighet for avbrutt masterløp.

Ingen oppgitte interessekonflikter